Der skapet skal stå

Midtkammerbygningen Hvam, Nes på Romerike.

Byggeskikk kaller vi det. Et slags fravær av arkitektur, hus bygget etter en  tradisjon og hvor den som har bestemt husets utforming ikke har vært utdannet til den oppgaven. Uttrykket ble lansert av Eilert Sundt, folkelivsgransker, prest og mye mer. Hans bøker er til tider fantastisk lesing, med hele spekteret fra vitenskapelig analyse til blomstrende folkeskildring. I «Om sedelighetstilstanden i Norge» fra 1854 beskriver han hvordan husene i Akershus amt ofte har lik rominndeling og lik møblering. Sundt skildrer et Norge midt i hamskiftet, et land på veg over til en ny tid.

Hans begrep «byggeskikk» står seg godt enda i dag. Uttrykk som «Akershusisk grunnplan», «treromsstue» og «midtgangshus» er selvfølgelige deler av vokabularet til bygningsforskere i dag. Sundts etterfølgere innenfor etnologifaget utviklet nye begreper og teorier, bl.a. om en utviklingshistorie for norske tømmerhus. Sammen med kunsthistorikernes stilbetegnelser er det disse som brukes for å beskrive hus. Følgen er at vi har lett for å plassere eldre hus i båser: «midtgangsbygning i sveitserstil», «akershusisk stue med empirevinduer» osv. Det gjør oss i stand til å systematisere, men gir oss samtidig begrensninger fordi vi har lett for å putte det vi ser inn i kjente båser, enten det passer der eller ikke.

Moderne endringsskikk – eller originalt påfunn?

Etnologen Arne Lie Christensen har trolig æren av begrepet «endringsskikk». Egentlig er dette vel så brukbart i bygningsforskningen, og det gir vel så spennende spørsmål. Og det er jo  spørsmålene som er interessante. Mens arkitekturtrekkene forteller historien om at impulsene fra Europas storssteder også nådde norske dalfører, så forteller endringene husene har vært igjennom andre historier. Eller kanskje den samme, men på en annen måte. Virkeligheten er i hvert fall at det «stilriktige» huset knapt finnes, og at de fleste husene har gjennomgått hyppige endringer. Litt bygningsarkeologi viser ofte maling hvert 10-20 år, omtapetsering enda oftere. Og hver generasjon gjorde sine tilpasninger av husene. Når vi sier «1700-talls», så gir vi inntrykk av at husene holdt seg slik det hundreåret. Sannheten er nok oftere at de ble bygget om tre-fire ganger på den tiden.

Skoleelever studerer en fargetrapp i Stordeglumbygningen på Domkirkeodden, Hamar. malingslagene tilsvarer ca 20 år mellom hver ommaling. Foto: Domkirkeodden

Men begrepet «endringssskikk» indikerer at husene ikke bare ble bygget etter en tradisjon eller etter samfunnsstrømningene, men også at de ble endret etter disse. Og endringsskikkene kan være interessante nok – en titt på noen bygninger på østlandet kan gi oss litt å gruble på.

Hovedbygningen på Veslehammeren Stai. Foto: Domkirkeodden.

Vi starter på Veslehammeren Stai i Østerdalen. Ved enden av Staibrua ligger en klynge med hus fra flere århundrer. Den grønne hovedbygningen på den ene gården dominerer inntrykket. Den er bygget som en midtkammerbygning, med to fulle etasjer og bl.a. en stor sal i andre etasje. I kammeret bak midtgangen er det en fin stue, med utsikt mot Glomma. I hjørnet mot innerveggen står et ildsted som vi egentlig ikke skal finne i en stue, og det er her moroa begynner. Dekormalingen fra starten av 1900-tallet er det mest i øyenfallende, men dette lar vi ligge denne gangen. Ildstedet er en forholdsvis stor grue. Denne typer ildsteder, som en litt mer ukyndig i dag fort ville kalle en peis, er ikke laget for å være stemningsskapende i en stue men for å være et sted man lager mat. Lysåpningen er stor og gruebunnen er stor og lav nok til at en kan jobbe her med matlaging. I vangen inn mot veggen finner vi også en fin liten bakerovn, ca 1×0,6 m stor. Det er ingen tvil om at rommet har vært kjøkken, og attpå til med en liten bakerovn for husbruk. (Denne typen bakerovner er ikke veldig vanlig, normalt var det i stedet en mye større bakerovn i bryggerhus/masstue/eldhus.)

Grua i rommet som tidligere var kjøkken, nå stue, på Veslehammeren.

Tar vi turen til rommet som nå er kjøkken, det ene hjørnerommet ut mot tunet, så finner vi en lyspeis, et ildsted som var konstruert for å gi lys til rommet. På ett eller annet tidspunkt, trolig etter at man fikk jernkomfyr på gården, så har man altså byttet om på stue og kjøkken. Vi kan lett tenke oss deler av diskusjonen mellom mann og kone i huset før dette ble virkelighet. At det til slutt ble slik kan vi så klart tenke oss at handlet om en lys ide enten fra kona eller mannen, og dermed er vi ferdige med den saken. Men det finnes mer.

Nord for Hamar, i Furnes, ligger gården Nordre Lund. I inntunet er det et stabbur, et våningshus og en eldre bygning med både bryggerhus og drengestue. I bryggerhuset står det en flott grue med bakerovn, konstruert for å kunne forsyne gårdens folk med både brød, flatbrød og andre matvarer. Over tunet kommer vi inn i hovedhuset gjennom en gang bygget til på den ene siden. Derfra kommer vi inn i en liten gang og så inn i et kjøkken med utsikt mot tunet. Etter god velkomst med et par kopper kaffe er det tid for en tur på do, og det er da moroa begynner for bygningsforskeren. Doen er delt fra det store kjøkkenrommet, sammen med et vaskerom. Og der på veggen over knaggen med arbeidsklær er det skrapt fram den nydeligste sjablondekor! Ikke hverdagskost på et vaskerom, men heller ikke på et kjøkken, som jo er funksjonen rommet hadde før.

Hedemarkens flottest dekorerte vaskerom? Foto: Domkirkeodden

Jakten på svar fører oss først ut i midtgangen i huset, deretter til stuen som ligger bak, ut mot hagen. Og der, til venstre for døra inn, ligger et digert ildsted vi kjapt kjenner igjen som en grue. Det er ikke lett å se i dag, men den rommer faktisk også en bakerovn. Det har altså skjedd her også, stue og kjøkken har byttet plass. Og ser vi på plantegningene ser vi at det er de samme rommene som har byttet funksjon på Stai og på Nordre Lund.

Utsnitt av plantegning av hovedbygningen på Nordre Lund. Opprinnelig fra “Gamle bygninger paa Hedemarken” av Harry Fett, fra 1919.

Etnologen Jan Erik Horgen har observert det samme i Nes på Romerike. Bygda har mange midtkammerbygninger bygget mellom 1790 og 1860, ofte på over 200 kvm i to etasjer. Inngangen er fra tunsiden, oftest på midten. I flere av disse husene er kjøkkenet flyttet fra hagesiden og over til tunsiden. Ingen av stedene vi har truffet borti dette er det murt opp ny kjøkkengrue i rommet kjøkkenet er flyttet til. Dermed kan vi være rimelig trygge på at dette har skjedd en gang etter at vedkomfyr ble vanlig, mao etter ca 1870 i disse områdene.

Det er nok ikke tilfeldig at det er etnologer en treffer borti når en vil finne ut mer om slike ting. De jobber nemlig ofte med materiell kultur, sammenhengen mellom mennesker og fysiske gjenstander eller omgivelser. Som hus. Bygningene hvor kjøkkenet er flyttet forteller oss noe, spørsmålet er bare hva?

Lyspeis, Veslehammeren Stai. Rommet var tidligere stue, nå kjøkken.

Det kan så klart handle om tilfeldigheter. Det er ganske mange hus av denne typen på østlandet, det ville vært rart om ingen hadde flyttet kjøkkenet på noe tidspunkt. Det kan handle om gardkjærringer som ønsket seg forandring, og da kan en jo ende med å flytte kjøkkenet. Det kan handle om at de ville ha det slik som naboen. De nyere husene av midtkammertypen har som regel kjøkkenet ut mot tunet. Kanskje handlet det om å gjøre huset mer i tråd med moten, en effekt vi aldri skal undervurdere. En gang jeg diskuterte fenomenet foreslo Jan Erik Horgen at dette muligens kunne handle om at kvinnene ville ha bedre oversikt over gårdstunet når de var på kjøkkenet. Uansett tror jeg det handler om kvinnens beslutning. Eller i hvert fall kvinnens påtrykk. At kvinnene ofte ikke nådde opp med sine prioriteringer i husholdningene på gårdene er et kjent fenomen. Oftest var det på mennenes domener nyvinningene kom.

Kanskje ser vi sporene av kvinnekamp i disse husene? Er det noen trassige damer som skulle bestemme mer en hvor skapet skulle stå? Eller var det kanskje nye arkitekturidealer som slo inn? Eller var det en konsekvens av at vedkomfyren hadde kommet? Ingen vet sikkert, og trolig vil vi få forskjellige forklaringer avhengig av hvem vi spør.

Uansett er kanskje spørsmålene vel så interessante som svarene?

ETTERSKRIFT:

Hyggelig med fine kommentarer fra to så kompetente karer som Jan Erik Horgen og Jens Bakke. Jeg legger inn bilder og tegninger knyttet til Jens sine kommentarer her, les kommentarene for fordypning. Bildetekstene er av Jens Bakke.

Bildet av Lund er tatt fra vest. Også her var kjøkkenet bak det midterste viduet i første etasje. Merk gavloppbygget over midtpartiet – det er borte i dag. Lund var lensmannsgård og i samme families eie fra ca. 1660 til 2003. Dagens eier driver med bondegårdsturisme, så hit er det mulig å reise på tur og få servering i salen i andre etasje. Lund ble fredet i 1971.

For Tveters del: Merk midtvinduet i første etasje. Her var kjøkkenet! For å få mer lys har de satt inn et større vindu. I dag er kjøkkenet forlengst flyttet til hjørnerommet ut mot tunet, og i steden for det store kjøkkenvinduet er det blitt verandadører ut fra midtstua. Hovedhuset på Tveter var i dårlig forfatning da dette bildet ble tatt. Dagens eier forteller at oldefaren søkte om å få rive huset, men fikk ikke lov – huset var blitt fredet i 1923. Huset skal angivelig da ha blitt jekket opp med 70 cm i en ende og 50 cm i den andre.

Eld han tarv……

Enkelte ting virker uunngåelige. Du sitter i ditt gamle hus og fryser. Alle klager og katten har okkupert godstolen borte ved ovnen. Strømregningene kommer med tall tilsvarende et gjennomsnittlig kriselån i EU.

Uansett hvor idealist du er, så ender du før eller seinere med å bli lei trekk, kulde og sutring fra medboere og gjester. Du forbanner verdens elendighet, griper telefonen og ringer den første og beste snekkeren. Og derfra går det bare en veg. En varebil med firmalogo og oppfinnsomt navn dukker opp foran huset dit. Sjåføren, som tjener gode penger på å skru gips og lime spon, har bestemt seg før han er ute av bilen. Dommen er klar, og kommer i passelige doser etter som huset besiktiges og dine selvbekreftende klager framføres. Ute er panelen ikke så ille, men gammel og må nok snart byttes uansett. Den kledde lafteveggen er så klart både råtten og langt unna dagens krav, her må panelen av og minst 10 cm isolasjon på. Ny panel så klart, den gamle er for dårlig, råtten, sprø eller begge deler.

Istapper fra taket er som regel et tegn på at den dyrekjøpte energien din er på avveie.

“Vinduene er forresten også ferdige, du bør skifte alle. Jeg kan skaffe deg noen nye billig. Du vil ha makne sier du? Ingen fare, vi fikser noen med sprosser så ingen ser forskjell.” Vel inne i huset blir det raskt klart at gulvet………..osv, osv. “Om det blir dyrt? Det er alltid så mye jobb med gammalt, og en veit aldri hva en får. Fint hus egentlig, god kvalitet og fine materialer – synd en ikke får sånt i dag. Joda, vi ordner panel som likner, ingen fare.  Døra er forresten ikke etter standard, den må nok byttes. Trekker alltid som bare det. “

I mellom slipper du til, og du har så klart i bakhodet alle rådene du har fått av venner, naboer og av 17-åringen bak disken på Maxbo. Isolasjon, ny panel (“16 mm tjukk, fra Finland – sånn er det om dagen, og du skal få en god pris”), vinduene det blåser rett gjennom, hvor lurt det er å gjøre alt “skikkelig”. Snekkeren er erfaren og kjapp, stiller diagnosen etter hvert som dere går gjennom huset.

“Har mye erfaring med gamle hus, har gjort mye sånt. Morra mi kom fra ett sånt hus, husker dyna frøs fast i veggen når vi var på besøk hos morfar. Med den strømprisen vi har nytter det ikke veit du, en kan ikke ha sånn komfort heller i våre dager.”

Når varebilen svinger ut fra gårdsplassen er du litt ør i hodet, litt bekymret for hvilken veg det vil ta, veldig bekymret for lommeboka og spent på hvordan pristilbudet vil se ut når det vel kommer. Han sa de hadde det vanvittig travelt om dagen, men kanskje det kan tas innimellom hvis du bestemmer deg fort. Trivelig kar forresten.

Luftlekkasjer i ny hytte. Fukten i den varme inneluften kondenserer og fryser når den kommer ut.

Herfra tar det som regel en av to retninger. Enten er prisen nederst på tilbudet du får så stor at du kaller inn svigers, svoger, onkel, den hendige naboen eller en kompis som “er god på å snekre”. Du er prisgitt rådene fra kvisegutten på Maxbo, koblet med de du får av alle involverte undervegs.

Er prisen en kona sier du kan leve med er det full fart med et snekkerfirma som skifter det meste, gjerne med en haug folk i arbeid som virker å ha som mål å skreddersy minst mulig. Karen med varebilen ser du knappest, fyren har det jo travelt. De som gjør jobben er lærlinger, eller snakker samme språk som Lech Walesa. Uansett, etter en del tid og enda mer penger har du et hus hvor det meste er skiftet. Og selv om du egentlig hadde tenkt å “ta bare det og det”, så har prosjektet vokst og utskiftingene blitt fler enn du tenkte. Er det noe som er fast med sånne prosjekter, så er det det. Kanskje savner du lyset gjennom vinduene på våren, kanskje savner du preget huset hadde før. Litt lavere har jo regninga fra Hafslund blitt også, men kanskje ikke så mye som du tenkte. Er du heldig tar det 20 år før du må på’an igjen. Men det er en annen historie.

Hussoppangrep, som fort kan komme på kjøpet når en isolerer uten kunnskap om eldre hus.

Og sånn er det bare. Eller kanskje det finner alternativer? Vel, faktisk finnes det en annen veg. Men den krever at du tenker litt annerledes i starten. Som hos legen. Kommer du dit og sier du er sjuk, så vil hun gjøre et forsøk på å finne ut hva det er, ikke bare gi deg en standardmedisin. “Ok, du er syk ja. Jeg er flink med syke folk, har hatt mange av de. Her er resept på antibiotika, viagra og noe heftig smertestillende, og så tar vi blindtarmen for den får du trøbbel med snart uansett. Har vært mye armbrudd denne vinteren, så vi gipser den også tenker jeg. Den høyre.”

IR-måling gir deg muligheten til å stille diagnose.

Huset ditt skal ha en diagnose før det får medisin. Litt kan du gjøre selv. Start med å titte litt på huset. Er det steder det trekker? Er noen steder kaldere enn andre? Er det istapper fra taket? (Ute altså, hvis ikke har du andre problemer). Hvor gammelt er huset? Er det endret på noe tidspunkt, skifta panel, vinduer, bygd på? Du skal finne ut hvor utfordringene er. Og du skal snakke med folk som kan slikt hus som du har. Du ville neppe selv gått til veterinæren hvis du var dårlig. Av samme grunn skal du styre unna en standardsnekker også. For han driver egentlig i en annen bransje. Alle hus er forskjellige. Derfor kan jeg ikke skrive her en oppskrift som vil virke for alle. Men jeg skal forsøke å gi noen enkle tips.

Først, litt enkel fysikk. Varmen slipper unna fra huset ditt på tre måter: gjennom stråling, gjennom luftbevegelser eller gjennom varmeledning. Luftbevegelser er oftest hovedproblemet i gamle hus. Dette er godt nytt, for dette også enklest å gjøre noe med. Luftbevegelser kaller vi på godt norsk trekk, og dette har mange ulemper. Varmluft stiger opp, og ofte gjennom åpninger i konstruksjonen og ut. Dette skaper et undertrykk, slik at kald luft suges inn lengre nede i konstruksjonen. Huset ditt kan faktisk fungere som en pipe, og effektivt flytte ganske store mengder luft. Kilowatt ut, kuldegrader inn. Kroppen vår er også veldig følsom for trekk, så i et hus med trekk kan du lett fryse selv om romtemperaturen er høy.

Varmeledning kan være litt vanskeligere å oppdage, men her kan du hente mye på å se på hvordan huset er bygget, og på hvordan det oppfører seg om vinteren. Istapper fra taket kan være tegn på dårlig isolasjon der, men også et tegn på luftlekkasjer. Vinduer med enkelt glass leder varme, og tynne vegger kan også gjøre det. Varmeledningsevne måles i sk U-verdi. Lav verdi er bra for deg, høy ikke så bra.

Noe du trolig vil ha veldig nytte av er en sjekk av huset med infrarødt kamera. Det koster noen tusenlapper (normalt under kr 5000), men betaler seg garantert. Undersøkelsen kan gjøres med eller uten trykksetting av huset. Diskuter med din leverandør hva de mener er best, og gå for det – i hvert fall hvis prisen er innen rimelighetens grenser. Pass på at “kameramannen” er nøye, og at det tas mye bilder både av detaljer og med oversikt over større flater. Med IR-bilder, og egne undersøkelser av konstruksjoner, trekk, istapper og annet så er du bedre rustet. Og timene du har brukt vil være godt betalt, for du vil spare penger på dette. Vil du ikke gjør det selv, betal noen som kan det for å gjøre det. Det vil også garantert lønne seg.

Gulv under utbedring. Bordene har vært tatt ut, dårlig bjelkelag måtte skiftes ut, og det ble etablert bedre lufting under. Hulrommet er innblåst med isofiberisolasjon.

Så var det tiltak:
Først, stopp trekk. Dyttestry, tettelister, kanskje bygningspapp eller vindduk, justering av dører og vinduer. Noen steder må du kanskje ta av lister for å få tettet – er listene gamle, så lirk de forsiktig av og sett de tilbake igjen. Steder hvor konstruksjoner møter hver andre er utsatt, f.eks laft og bindingsverk eller tre og mur.

Deretter, sjekk isolasjon i tak eller mot loft. Isoler loftet hvis det trengs. Her kan du godt dra på litt, særlig hvis du har et loft hvor det er lett å komme til både for jobben og for seinere sjekk. Og husk luftlekkasjene, de må begrenses mest mulig her.

Så var det vinduene da. Spareråd nr en. Følger du standardrådet vil du oftest spare deg til fant, for utskifting lønner seg veldig sjelden. Sjekk hva du kan gjøre med de som er – hemmeligheten er jo å gjøre det tiltaket som både er økonomisk lønnsomt, bidrar til å spare klima gjennomredusert strømforbruk og som øker komforten i huset ditt. Og har du gamle vinduer tar du vare på kulturhistorien også. Tette varevinduer med ettlags energiglass er det som best optimaliserer disse tre samtidig. Vil du ha mer effekt til en høyere pris, gå for innervinduer med termoglass (se bloggpost “Øyne mot vinden”). Skifte vinduer gir heller ingen miljøgevinst. Det slippes mer klimagasser i produksjonen enn det du sparer inn i vinduets levetid, og nye vinduer inneholder fler miljøbelastende stoffer enn vinduer produsert på gamlemåten med kittfals.

Etter dette vil jeg foreslå du ser an en vinter. Er du fornøyd – bra. Kanskje katta legger seg et annet sted også, så får du godstolen. Skulle du føle for å gjøre mer er gulvet neste sted å vurdere. Dette er litt mer krevende, bruk tid på å velge en god løsning. Velg isolasjon som bidrar til redusert skaderisiko, bruk for enhver pris ikke mineralull i gulvet. Og hvis du har et skikkelig tregulv bør du ta vare på dette.

Skade i tak, innertak og laftevegger etter feil utført tekking og isolering, 15 år etter.

De fleste andre tiltak kan du glemme, i hvert fall hvis det er økonomi eller miljø som er motivet. Kanskje bør du gjøre en skikkelig vurdering av hvordan huset varmes opp, men også her er det mange løsninger som er ulønnsomme. En luft/luft-varmepumpe er sjelden noe smykke for et hus, men den vil gi en viss gevinst året sett under ett – gitt at du ikke faller for fristelsen å ha det litt varmere, eller bruke den til kjøling om sommeren.

Ok, du blir ikke utlært på dette ved å lese denne teksten. Men det å kaste bort penger på ulønnsomme og miljøfiendtlige løsninger som samtidig raserer huset ditt er faktisk mulig å unngå. Du må bare tenke litt sjæl, og du må velge med omhu hvem du lytter til.

som inn er komen

og om kne kulsar.

Til mat og klede

den mann hev trong

som hev i fjell fari.”

Håvamål, vers 3

Kjærringa i trauet

Villashaugen ved Gislevoll. En draktspenne som trolig er funnet i denne haugen er utstilt i British museum, etter en tvilsom byttehandel på 1800-tallet

Nordkisa i Ullensaker, høsten 2011: “Hauen ligger rett der borte, omtrent der jordet gjør en sving inn i skauen”. Vi labba iveg over åkerstubben. Fire ivrige karer med interesse for historien i lokalmiljøet. Jeg hadde lest om denne haugen mange ganger, og hørt prat om den. Mens det lengre sør i bygda nærmest kryr av gravhauger, så er det veldig få i dette området. Trolig har det sin forklaring i at det er dårlig dyrkingsjord her. Dette har vært utmark, spor fra fortiden er som regel tjæremiler eller kullmiler.

Haugen er langt fra liten, den er 10 meter høy og 40 meter i diameter. I kommunen er det bare Raknehaugen som er større, og det er slett ingen dårlig målestokk. Likevel er den vanskelig å få øye på – skogen er så tett at en kan stå 20 meter unna uten å se haugen. Vi går halvvegs rundt den, og rusler så opp mot toppen. To steder er det gjort inngravinger, den ene visstnok fra Jan Petersens forsøk her på 1920-tallet. En plyndringsgrop fra toppen er et vanlig syn i mange av gravhaugene i landet. Også Anders Lorange valgte dette som veg inn når han ga seg på Raknehaugen. Og for lokalbefolkningen har det gjennom tidene vært liten forskjell på plyndrere og gravere med offentlig alibi. Haugene er tømt for verdi, og ofte også ødelagt. Den hauglagtes eiendeler har havnet i et magasin eller i en samling. Derfor er det faktisk enklere å få se gjenstander fra Ullensakers vikingtid i London enn det er i Ullensaker. Og derfor var lokalbefolkningen negative da Sigurd Grieg ville gå i gang med Raknehaugens andre utgraving.

Enslig gravhaug på Åssand. Haugen har en stor plyndringsgrop, og det er for en god stund siden tatt endel masse fra haugen. Lokalt var det vanlig å bruke masser fra gravhaugene i møkkdemmene, for å gjøre gjødsla fastere før utkjøring.

Men her, i skogen i Nordkisa, her er haugens hemmeligheter fortsatt bevart. Hvem ble hauglagt? Hva hadde han utrettet? (For det er som regel en han. Ullensaker har riktignok også mange flotte kvinnegraver, i form av langhauger.) Når ble haugen laget? Størrelsen og plasseringen tyder på at det var i folkevandringstiden, men hvorfor her? haugens navn gir oss ingen hjelp: ”Rundhaugen”. Den er ikke en gang skikkelig rund, men svakt oval. Og heller ingen gamle historier hjelper oss til svar. Men det finnes en som hjelper til å beskytte, og den kommer så klart fram når vi står der på toppen og skuer inn i den tette skauen:

“En gang dreiv to lokale karer å grov i denna haugen. Det vart sagt at dom måtte grava på torsdagsnetter, og bare når det var fullmåne. Og uansett å som hendte måtte dom itte prate ell si noe. Dette sku nå være grei skuring, so dom gikk i gang. Mens dom sto der å grov dundre det brått i hestehover, og tre karer til hest kom i full fart over toppen og rett forbi dom. Dom såg på nan, skjønte at dette var noe skummelt, men sa ittno. Og grov videre. Så plutselig kom det ei gammal kjærring over toppen. Hu akte i ett stort trau, og padle med ei sleiv. Hu for samma vegen som kara tel hest, og dom kunne høre at hu sa: “Je tar dom nok att, je tar dom nok att”. Kara såg på nan, men sa ittno.

Neste natt det bøy seg mulighet dro kara tel haugen, og grov videre. Etter ei stønn hendte det samma en gong tell: Tre karer til hest kom i full fart over haugen og vart borte. Etter kom kjærringa i trauet: ”Je tar dom nok att, je tar dom nok att”. Kara holdt tett og grov videre. Men Rundhaugen er diger, så dom vart itte ferdig den natta hell. Trea natta sjansen bøy seg dro dom ut og grov videre. Dom hadde kommi et godt stykkje ner i haugen, og hadde godt håp om å finna kostbarheter. Men som dom to gonga føre kom ryttera ferandes over haugen. Og etter kom kjærringa i trauet: “Je tar dom nok att, je tar dom nok att”. Da klarte ikke den yngste å dy seg, og skreik etter kjærringa:  “Nei det gjør du nok itte!” Og med det samma orda vart sagt fòr jorda på plass att i haugen, og den lå som om dom itte skulle ha tii et spadtak. Da ga kara opp, gikk himmat, og grov aldri meir i Rundhaugen.”

Når historia ble fortalt så jeg både rytterne og kjærringa i trauet for meg – jeg tror nok de andre gjorde det også. I dag er vel kulturminneloven bedre sikring mot plyndring enn slike historier. Og jeg har stor tro på at interessen for historien og følelsen av å ha noe spennende og spesielt også bidrar godt.

Hva skjer så? Eieren vil gjerne fjerne mye av trærne på og rundt haugen, så den blir mer synlig. Trolig klarer vi å få hjulpet til så det kan ordne seg. Og vi håper å få den lokale skolen interessert. Og så har de lyst til å “rydde opp” etter arkeologene som var innom for 90 år siden. Men da må vi spørre dagens kollegaer først, og vi må ta en diskusjon på om utgravingen til Petersen fortsatt skal stå lesbar i haugen. Den er jo også en del av historien. Men hvorfor ga han opp før jobben var gjort mon tro?

Villashaugen. Trolig ble den bygget tidlig på 900-tallet.

Grublerier rundt et hus

For snart tre uker siden var en del mennesker samlet til minnestund for Steinar Sørensen. Han jobbet som konservator på Glomdalsmuseet, og var både en flott person og en god fagmann. Steinar vil bli savnet av mange. Jeg hadde mange lærerike og morsomme samtaler med Steinar, som gjennom årene jobbet med utrolig mye spennende og forskjellig. Han hadde både bodd og jobbet i Ullensaker, og hadde god innsikt både i vikingtidshistorien og i byggeskikken i området. Steinar hadde en hukommelse som gjorde at han i detalj kunne beskrive hus han hadde vært i lenge før jeg ble født. Og han hadde også en iver i arbeidet og en djervhet i teoriene som gjorde ham unik. Ingen besitter i dag kunnskap tilsvarende det Steinar hadde over områdene han jobbet i.

Steinar skrev mye, en del er publisert og noe vil forhåpentligvis bli det etter hans bortgang. I februar hadde vi en epostutveksling med utgangspunkt i noen bilder av en revet bygning i Ullensaker. (Det er faktisk mulig huset fortsatt eksisterer, det skal ha blitt flyttet til Høvik i 1912). Jeg fikk lyst til å dele denne fagdiskusjonen med noen, så her har dere den. Mange vil kanskje finne denne litt “sær”. Dersom det er noe dere lurer på eller vil ha forklart, bruk kommentarfeltet. Epostene ligger kronologisk. Mot slutten kommer også Ole Jakob Holt med i diskusjonen. Smedstadstua som nevnes er fra Gjerdrum,  står på Norsk Folkemuseum, og er kraftig endret ved oppsetting på museet på 1920-tallet. Ellers nevnes gamlebygningene på Ullershov og Store Hvam, begge i Nes, og Ole Jakobs meget interessante bygning på Teien i Rælingen.

Vel – vil du være med så heng på:

 

Helgebostad, trolig 1912. Alle foto herfra: A.Holmsen, fra Akershusmuseets bildesamling

Fra: Ola H Fjeldheim
Sendt: 2011-02-15 10:38
Til: Steinar Sørensen
Emne: Helgebogstad og annet

Hei Steinar.

Håper det står bra til. Jeg driver med flere saker om dagen hvor jeg krysser dine spor. Vi forsøker å få til et formidlingsprosjekt rundt gravhaugene i Kisa, Skinnfellholtet, Ås, Fonbekk, Habberstad og Flatner (Som Skre kaller det, evt Fladbyseter). Jeg har hatt god nytte av flere av dine artikler om området, og enkelte av gravhaugene står du jo også som registrator av.

Så noko anna: svalgangshuset fra Helgebogstad. Husker du hva som skjedde med det? Var ikke det en gang tenkt brukt som endel av “bygdesamlingen” i Ullensaker? Har funnet endel bilder av det, samt et oppslag  i “Norsk familiejournals ukerevy” fra 1912, hvor det står at huset er “sikret som “fortidsmindesmerke”. Legger ved et par av bildene. Merker meg for øvrig at huset har dobbel kåvedør, noe jeg aldri har sett i virkeligheten her på Romerike. Smedstadstua har også dette, og en av stuene i oppmålingene i “Norske bygder”.

mvh Ola

Fra stuerommet, mot grua. De doble kovedørene synes til høyre.

Fra: Steinar Sørensen [mailto:Steinar.Sorensen@glomdal.museum.no]
Sendt: 15. februar 2011 15:52
Til: Ola H Fjeldheim
Emne: SV: Helgebogstad og annet

Hallo Ola

Dine spørsmål om Helgebostad og Ullensaker bygdemuseum får meg til å føle meg som Metusalem som blir bedt om å huske sin forlengst glemte og fortrengte barndom for ca 100 år siden. Flatner trodde jeg forresten var et fjellparti østover fra Solla, som ikke har noe direkte med Flatbysetra å gjøre.

Min morfar Hjalmar Sand var i sin tid (1940- og 1950-tallet?) medlem av en gruppe, kanskje det tilogmed var en komite, som arbeidet for bygdetun på den delen av Skrivergarn som støtte mot Raknehaugen. De gamle bygningene på Helgebostad og flere som jeg ikke husker, var med i denne planen, som strandet av flere grunner, først og fremst pengemangel, eller rettere sagt mangel på interesse fra politikernes side, jeg mener å huske også motstand fra arkeologene og uenighet om tomten var egnet. Jeg har et minne om at en eller flere bygninger fra Helgebostad deretter kom til Eidsvoll bygdetun og gikk til grunne der. Men siden dette bare er spredte hukommelsesglimt fra min bestefars tid (45-50 år siden), kan det godt være mer eller mindre feil. Mye senere begynte Olaf Bråten (et søskenbarn av min mor) å samle gjenstander, som han først kjørte ned i Tjernstua (vår nabo ved Nordbytjernet) og som senere havnet på Algarheimskolen, iallfall en del av dem. Også Tjernstua var påtenkt som bygdetun (Sigurd Aandstad på Elverum årringsdaterte stua der til 1709).

Bygningene på Helgebostad (Det vil si bildene av dem) har jeg ikke sett skikkelig på etter at jeg begynte å bli interessert i bygningshistorie. Det var derfor morsomt å få bragt hovedbygningen tilbake til bevisstheten, og jeg har av egeninteresse sett nærmere på den. Takk for to utmerkede fotografier, forresten.

Jeg har forstørret lafteknutene, som overfladisk betraktet fortoner seg som firkant, som Smestad-stua, som skal ha et innskåret årstall 1751. Men jeg er usikker, siden det ser ut til å være en liten knekk midt på sideflatene på noen knuter, som bygningen på Store Hvam, og vi kan ha å gjøre med sekskantlaft (kanskje omhuggede, kanskje både sekskant og firkant). Dette indikerer at Helgebogstad er noe eldre enn Smestad. Det gjør også utlegget på en stokkebredde i overetasjen på Helgebostad-bygningen (hverken denne eller Smestad bør vel kalles “stuer”), som antyder en byggetid før midten av 1700-tallet (ikke sprang i kortveggen med kjøkkendør). .

Svalen er her ikke en del av bygningskroppen, noe som åpner muligheten for at den er sekundær. Og ser en nærmere på ditt gledelig skarpe eksteriørbilde, vises to eller tre eldre stokkefester mellom etasjedelet og vinduet på langveggen, likeledes et par stokkefester lenger opp på veggen. Dette kan bety at her tidligere har vært en sval som dekket hele langveggen, som senere er byttet. Det kan også ha betydning i denne sammenhengen at stuevinduet på forsiden har tre ruter i høyden, mens vinduene på gavlveggen og bakveggen (bilde i NF’s arkiv) har fire. Når svalen, rimeligvis to svaler etter hverandre, er påhengt på denne måten, vekker det også mistanke om at vi har å gjøre med et enetasjes hus som sekundært er bygget opp i to etasjer. Kanskje er fotografisk forstørrelse av de to synlige lafterekkene i ditt bilde, kan bringe oss videre her.

Siden alle veggene i bygningen er fotodokumentert, kan vi også få ett inntrykk av rominndelingen. Grunnplanen er akershusisk, og vi kan også av denne grunn glemme tradisjonen om 1600-tall (den triste skjebna hadde jo også bygningen på Store Hvam). Siden vinduet på bakre langvegg er plassert midt på veggen, er det mulighet for et opprinnelig fast sengested i bakhjørnet (jeg ser det står en nyere løs seng i vinduet ved peisen, Det er også verdt å merke seg at skorsteinen her ikke er bygget inn i pipen, men at pipeløpet (se teori 2) er ført helt ned til grunnen bak peisen. Kan dette bety at peisen er sekundær? Støpejernsovnen går jeg ut fra at du er mannen for å datere. Jeg så plutselig at et parti av gulvet foran peisen er skiftet. Dette kan skyldes råte, men kan også komme av at her tidligere har vært et annet ildsted (eller et hellelagt parti?) med større utstrekning enn det nåværende. Veggbordene mellom peisen og kovedøren ser heller ikke gamle ut.

Som teori nr 2 kan en tenke seg at det antatte pipeløpet er en bakerovn med ilegg fra koverommet/kjøkkenet bak. På baksidebildet i NF’s billedsamling sees pipen, og denne er plassert for nær mønet til å understøtte teori nr 1. Og ovnsrører fører også inn i muren over peisen, så jeg har selv størst tro på dette alternativet.

Interiørbildet du sendte og bildet på s. 55 i Romerike II, foto Holmsen, må være tatt samtidig. Vi ser at geværet står i peisen på begge bilder, og rokken som en av våre formødre poserer bak, står inne i kåvan (kjøkkenet?) på ditt bilde.

Bildet i NF som viser baksiden av huset, forteller oss at veggen mellom stue og kove var tømret, noe som også kan tyde på en tid før midten av 1700-tallet, mens det må ha vært plankevegg mellom koverommene. Siden det bakre rommet har egen utgangsdør, er det mest trolig at dette var kjøkken. Det er beklagelig at ikke fotografen tok et bilde her også. Det fremre koverommet hadde vindu bare mot svalen, må ha vært nokså skumt og var kanskje sengerom. Finnes det mon tro noen branntakst fra Helgebostad? Står det noe mer om huset i Familiejournalens ukerevy? Hva Midttun skrive i Norske bygder er nokså tynt. Midttun viser heller ikke noen grunnplan, men derimot av “Smedstastuen”, så det er kanskje trolig at NF ikke har noen.

I overetasjen har vi kanskje sal/gjesterom over stuerommet, med tre vinduer og trolig med dør fra svalen. Det mindre rommet ved siden av må antas å ha bare ett vindu, på bakveggen. Siden svalen foran er helt lukket, fantes det neppe vindu her, men kanskje egen inngangsdør. Det er derfor sannsynlig at det bare var ett rom over koven, enten klesloft eller soverom (Det har også Smedstadbygningen, med dør bare fra det store rommet).  Dette var noen raske fortløpende refleksjoner, som jeg håper kan ha interesse.

Hilsen Steinar

Ildstedet fra kove/kjøkken

Fra: Steinar Sørensen
Sendt: 15. februar 2011 18:27
Til: Ola H Fjeldheim
Emne: SV: Helgebogstad og annet

Ola; Da jeg skulle arkivere de to fotografiene av Helgebostad ute og inne, så jeg på det første bildet en skrålinje en kan oppfatte som at trappeløpet delvis dekker over kovevinduet (det ene bildet på NF viser klart at det VAR et vindu her, og det var også det eneste vinduet i rommet). Dette kan også sees som en bekreftelse på at svalen er sekundær.

Hilsen Steinar

Fra: Ola H Fjeldheim
Sendt: 2011-02-16 11:03
Til: Steinar Sørensen
Emne: SV: Helgebogstad og annet

Takk for interessante betraktninger Steinar, misunner deg din observasjonsevne. Ikke meningen å påføre deg følelsen av elde av bibelske dimensjoner. Legger ved flere bilder – de kommer fra en “ukjent” samling med glassplater som har kommet inn til Akershusmuseet. De kjente ikke fotografen, men som du sier så må det være Holmsen, jfr bildet hos NF.

Observasjonene dine ang svalen stemmer nok – den har tidligere gått over hele framsida, og trappa må være plassert foran vinduet sekundært. Faktisk tror jeg vinduet også er sekundært – panelingen under vinduet tyder på at det har vært en dør der, mao at bygningen har hatt dør både til kåven og til stuerommet – evt at døra er flyttet til stuerommet. (Vinduet er forresten en annen type, sk empirevindu, mao trolig nyere).

Har sett endel på laftehodene, vanskelig å finne at de skiller noe sted. Tømmeret ser også rørende ens ut, så jeg heller mot at bygningen er bygget i ett. Den flate takvinkelen kan indikere torvtak som opprinnelig, og da bør vi vel ned før 1750. Ellers er mye her likt Smedstadstua – dobbeldørene, grua gjennom veggen og spranget på langveggene. Dessverre er tegningen av Smedstad i “Norske bygder” av tilstanden etter “Vreimifiseringen”. B.la er døra på kortveggen (tilsvarende som på Helgebogstad) ikke tegnet inn, mens de “Arnebergske” blyglasssvinduene er.

Litt spennende er også det formede trestykket som nå sitter på svalens kortside. Dette må vel ha vært tiltenkt en viktigere posisjon en gang i tiden? Interiørbildene er spennende, selv om de er omhyggelig regissert av vår venn Holmsen. Faktisk har han to rokker å jonglere med.

Ser ut til at det var populært å fotografere denne bygningen, både Holmsen og Midttun, og faktisk også Faye. Ser ut til at han var noen år før ute enn de andre: http://www.digitaltmuseum.no/things/husmannsfolk-ant-dal-gard-ulle/NF/NF.05269-112/image/135113

mvh

Ola

Stua delvis fra baksiden. Døre i kortveggen fører inn til rommet med ildstedet. Tilsvarende dør har Smedstadstuen hatt, men denne ble fjernet på museet.

Fra: Steinar Sørensen
Sendt: 16. februar 2011 19:52
Til: Ola H Fjeldheim
Emne: SV: Helgebogstad og annet

Ola; Noen hus nekter selv under brutalt forhør å gi fra seg sine hemmeligheter, mens andre vinner seg ved nærmere bekjentskap. Bygningen på Helgebostad tilhører avgjort de siste. Takk for flere fotografier, hvorav spesielt opptaket fra kjøkkenet og nærbildet fra svalen var interessante (hva har all den digre bruddsteinen foran huset å gjøre?).

Som du påpeker ser en her at vinduet i det fremste koverommet har vært en dør, og siden dette er rommets eneste vindu, får vi valget mellom to muligheter; 1) Det fremste koverommet kan ha vært forstue til en treomsstue. Dette vil forklare det manglende vinduet, men forutsetter samtidig at huset opprinnelig var enetasjes; 2) Huset har opprinnelig vært en svalgangsbygning med separat inngangsdør til hvert rom. Dette forutsetter at også det smaleste rommet oppe har hatt dør mot svalen, og det tilsvarende rommet nede (kovan) kan opprinnelig ha vært udelt.

Jeg ser fortsatt antydninger til sekskantmarkering på noen av lafteknutene, men er i tvil. På Store Hvam bygningen var disse så vidt synlige, og en mulighet er at en befinner seg på overgangen mellom sekskant og firkant. Såvidt jeg husker ble denne svalgangsbygningen årringsdatert til ca 1730, noe som heller ikke behøver å passe så dårlig for Helgebostad-bygningen, etter hva vi nå mener å vite om den. Firkantlaftene daterer Jan Michael Stornes generelt til 1750-1820, men påpeker samtidig at firkant og sekskant forekommer samtidig i “oslofjordområdet” 1700-1750.

Kjøkkenbildet avkrefter definitivt min ide om en mulig bakerovn. Vinkelpeis i stuerommet og båspeis i kjøkkenet med felles pipe blir jo akkurat som i Østerdalen på 1700-tallet. Men med ett iøyefallende unntak. Bygningene med de tidlige dobbeltpeisene i Østerdalen har hel tømret delevegg mellom kove og stue i front, men ikke mot bakveggen (det samme har f.eks.den omdiskuterte Slåttsvestua på Hedmarksmuseet). De senere stuene med to peiser og felles pipe er bare tømret i røstet.

På fotografiet som viser Helgebostad-bygningens bakside ser vi en hel ubrutt lafterekke i delet mellom stue og kove, i begge etasjer. Kjøkkenbildet synes derimot å vise en plankevegg bak båspeisen, og det er trolig at veggen her en gang er skåret vekk. I så fall har det opprinnelig ikke vært peis i kjøkkenet (heller ikke kjøkken).

Vi merker oss også ovnsrøret på vei mot det fremre koverommet, som bekrefter at det opprinnelig ikke var ildsted i dette rommet.

Etter de nye bildene ser jeg at stuepeisen har smalere bakvegg enn jeg opprinnelig trodde. Likevel synes jeg denne peisen har en underlig form – i Østerdalen er det vanlig at peishetten skråner mot pipen, mens den her utgjør en tilsynelatende meningsløs klakkedas. Er det forresten det gamle langbordet i stuerommer vi ser enden av i kjøkkenet? (med to strekkfisker og “gotiske” vanger; kanskje begynnelsen eller midten av 1700-tallet, og kanskje opprinnelig i huset?).

Jeg må forsøke å slippe inn i Smedstadbygningen på NF i sommer, den kan kanskje på noen punkter ha overføringsverdi til Helgebogstadbygningen. Av oversiktsbildet ser jeg at lyva og bua godt kan være like gamle som bygningen. Det teltformede bygget på garn ser for stort ut til et brynnshus, og er kanskje overbygning på en kjeller?

I all hast, hilsen Steinar

Svalgang og kortvegg. Merk bruddsteinen som er samlet opp.

Fra: Ola H Fjeldheim
Sendt: 2011-02-17
Til: Steinar Sørensen
Emne: SV: Helgebogstad og annet

Hei. Som du ser tillot jeg meg å videresende til tre kompetente herrer. Jeg setter stor pris på slike faglige diskusjoner, og føler for å dele med de få som også føler glede ved slikt.

Bruddsteinen hører trolig til byggeprosjektet som foregikk på Helgebostad, eierne ville oppføre ett nytt hus. På ett av bildene skimtes også en plankestabel, mulig vi vil gjenfinne endel av materialene i den kåken som står der nå.

Så en betraktning rundt “feil” dørplassering. Det ser ut til å være enkelte bygninger på Romerike og i Sør-Hedmark som nekter å tilpasse seg teorien, og som oppfører seg som om de skulle stå i Trøndelag. Døra går ikke inn i stuerommet, men inn i kova. Vår forlengst avdøde kollega Eilert Sundt nevnte også fenomenet i boka “Om sedelighetstilstanden…”, før han var kommet skikkelig i gang med å formulere husteoriene sine. Ett par eksempler: Høyre del av den gamle bygningen på Trandum var en treromsstue, med alle preg av å være bygget i en operasjon (se også Arne Bergs tuntegning). Det gamle tunet på Skarnes, langs Rv 2 på vegen vestfra: hovedbygningen er i to etasjer, inngang i kova, alt ser ut til å være bygget i en omgang. Kanskje eksempler på “uskikk”, men dog.

Den akershusiske og svært så gjennomrestaurerte Slåttsvestua fra 1628 kan jo også være ett slikt eksempel. Kunne vært interessant å samlet opp en del av disse eksemplene. Jeg lurer litt på om forutsetningen din i slutning nr 1 under (at huset må ha vært enetasjes) ikke helt kan være absolutt.

Ang firkanten: Meyers pale, opprinnelig Kongsberg, ble datert til 1724. Åttekantnovene karakteriserte Jan Michael som “uklare unntak”, men jeg heller nok til å kalle de åttekanta. Og den “svake” sekskanten har vi også på Aur prestegård i Aurskog, datert 1704.

Ole Jakob og undertegnede har datert endel hus på Romerike nå, og det ser ut til (i hvert fall før vi har fått de siste prøvene) at det er andre ting enn novendene som er gode indikatorer. “Sørensens teorem” om forhold mellom kove og stuerom holder seg godt (har du formulert den presist Steinar?), og størrelsen/formen på vinduer ser ut til å stemme godt. Så langt er det tydelig at de fleste husene er yngre enn det man har trodd, og hus fra før 1750 er virkelig sjeldne på Romerike.

mvh

Ola

Tunet, fra venstre: grisehus, låve (lyva), stabbur (bua). potetkjelleren (med bordtak) og selve stuebygningen. Merk også skigarden, og skillet mot hagen bak huset.

Fra: Steinar Sørensen
Sendt: 18. februar 2011 00:57
Til: Ole Jakob Holt
Kopi: Ola H Fjeldheim; Einar Engen
Emne: SV: Helgebogstad og annet

Det ser for meg ut til at pipe med dobbeltpeis var vanlig hvor det innerste koverommet var tatt i bruk til kjøkken, inntil avsnittet av 1700-tallet da peisen forsvant fra stuerommet og pipen ble flyttet fra hjørnet til midt på veggen. Når en kan få inntrykk av at dobbeltpeis ikke har vært så vanlig, kan det komme av det er bevart svært få hus fra tidlig i forhold til sent 1700-tall.

Det første eksempel på to peiser og en pipe jeg har kommet over, er en åstedsbefaring på Nordre Skulstad i Grue fra 1693, over “en gammel Stue”, “med een liden Kaafve hos som tilforn hafr veret brugt til et Kiøgen, udi huilchen Stue og Kiøgen er een Skorsten med 2de Ildganger i een Pibe”. Gården hadde vært presteresidens flere tiår i forveien.

Glomdalsmuseets eldste hus som rimeligvis hadde dobbeltpeis da det ble laftet opp i 1707 er Haugstua fra Elverum, Deleveggen mellom stue og kove er her tømret i fremre del, men ikke videre mot bakveggen. Det samme er tilfelle med Austmostua fra Åsnes. Denne er dendrodatert til 1730, men peis og pipe kan være fornyet da huset ble bygget opp i to etasjer på 1800-tallet. Endelig har Hovslykkjestua fra Elverum, trolig bygget på 1770-tallet, pipe med båspeis i kjøkkenet og vinkelpeis i stuerommet. Her er bare røstet tømret, mens det under er bordvegg mellom stue og kove. Det kunne ha vært interessant å få vite hva slags delevegg en finner på Ullershov og Teien, og på hvilket grunnlag disse bygningene er datert.

Hilsen fra Steinar Sørensen

 

Brukerne av Helgebostad? "Husfrikene" merker seg trappen opp i svala, og vinduet med paneling under.

Fra: Ole Jakob Holt
Sendt: 2011-02-18 09:54
Til: Steinar Sørensen
Kopi: ‘Ola H Fjeldheim’; ‘Einar Engen’
Emne: SV: Helgebogstad og annet

Både Ullershov og Teien er dendrodatert, så vi må gå ut fra at disse er korrekte.

Ullershov har midtplassering av pipe. Koven er udelt med båspeisen ca midt på deleveggen mot ”stuedelen” Betegnes i ”Norske Bygder” som langkammers. Stuerommet er delt i to med en lettvegg, og grua er i det fremste av disse to. Betegnes som kjøkken, og rommet bak som dagligstua.

Delevegg mellom kove og stue i Teien var i tømmer (deleveggen i første etasje er fjernet senere i forbindelse med ombygging til midtpipe) Kjenner ikke til om koven har vært delt, men i så fall har dette vært en lettvegg. Kovens innvendige mål er ca 330 x750, altså lang og smal, noe som kanskje kan tyde på at den har vært delt i to? Inngang rett inn fra svala både i stue og kove. Spor etter veggfast seng ved siden av inngangsdøra i kovens hjørne mot langsval og gavlesval. Denne sengplasseringen kan tyde på at koven ikke har vært delt pga varmebehov fra båspeis plassert mot bakvegg i hjørnet diagonalt for senga.

Må ta meg en tur til NF for å se på Smestadstua til sommeren. Kanskje vi skal ta en båspeisturne på Romerike sammen?

OJ

Plan av gamlebygningen på Ullershov, Nes. Det dobbelte ildstedet i laftedelen til venstre. Oppmålt av Halvor Vreim, publisert i "Norske bygder, Romerike".

Fra: Ola H Fjeldheim
Sendt: 18. februar 2011 14:11
Til: Ole Jakob Holt; Steinar Sørensen
Emne: SV: Helgebogstad og annet

Her ser det ut til at vi i hvert fall er klare for en befaring av Smedstadstua, muligens med andre innlagte kilder til grublerier. Båspeiser er unnskyldning god som noen.

Ang dørene på Teien: tror du Ole j at det var to dører der fra starten av? Evt med eller uten dør i den forsvunne veggen? (Spekulasjon, men dog. Her kommer branntakstene inn nok en gang, en slik vil kunne gi svar). Bygningen på Helgebogstad har tydelig hatt to inngangsdører, men de behøver jo ikke ha vært samtidige. Jeg synes ellers det er endel bygninger som har smykket seg med to inngangsdører, uten at det er noen helt opplagt bruksårsak til dette.

Og hva med disse store ildstedene, det må vel være rimelig å anta at de her hatt bakerovn i vangen? Ser i hvert fall at det er spikret opp to lister i taket ved siden av grua på Helgebostad, bra sted å henge baksteredskapene når de ikke er i bruk. To skorsteinsløp er nok fornuftig, slik at det ene kan stenges med spjell mens det andre brukes. Hvorfor ha to ildsteder? (Kanskje hadde disse brukerne mindre pene koner, slik at det ble et behov for å gjemme de bort?)

mvh

Ola (I det spekulerende hjørnet)

Plan av stua på teien i Rælingen, som er bygget sammen av to eldre bygninger. Ildstedet sto der hvor den røde prikken er satt inn. Merk lafteveggen som er fjernet. Målt opp av Arno berg, publisert i "Norske bygder, Romerike"

Fra: Steinar Sørensen
Sendt: 18. februar 2011 14:34
Til: Ole Jakob Holt
Kopi: Ola H Fjeldheim; Einar Engen
Emne: SV: Helgebogstad og annet

Takk for informasjon; Jeg er nødt til å skaffe meg mere kunnskap om årringsdateringer i Akershus. For Hedmark regner jeg med å sitte med en fullstendig oversikt. Jeg vil svært gjerne være med og se Smestadstua innvendig. Det er flere detaljer ved Halvor Vreims plantegninger som jeg ikke helt forstår. En kan jo også håpe på at bygningen kan være med og kaste lys over Helgebostad-bygningen. Hilsen Steinar S.

Smestadstua slik den står på Norsk Folkemuseum, med endringene som ble gjort under oppføringen på museet. Oppmåling av Halvor Vreim, publisert i "Norske bygder, Romerike".

Det ble ingen rundtur den sommeren, og nå er det dessverre for sent. Kompetente bygningsforskere gror ikke lengre på trær. Uten dybdekunnskap blir kulturminnevernet en overfladisk øvelse, og mister etter mitt skjønn noe av sin berettigelse. Jeg håper mer av Steinars kunnskap blir tilgjengelig, og at fler av de som i dag har mye viten gjør sitt for å spre denne.

Et forsvar for et symbol

 

Høyblokka i regjeringskvartalet. Foto: Rune Aakvik, Oslo museum

De siste årene har gitt interessante vernediskusjoner, løftet opp på nasjonalt nivå. Felles for mange av dem er at de har satt fingeren på problemstillinger som rekker videre enn til den enkelte bygningen.  Akkurat nå vil jeg hevde at den mest interessante enkeltsaken på området er diskusjonen om Høyblokka i regjeringskvartalet.

En “vernekamp” handler som regel om at noen ønsker å rive en eller flere bygninger som betyr noe for noen andre.  Som regel er motstanderne klart definert: på barrikadene står Fortidsminneforeningen, ofte alliert med idealistiske lokale krefter. Motstanderne er eiere, kommuner eller utviklere som argumenterer med “utvikling” og “framskritt”. Profittønsket ligger som regel i vannskorpen, uttalt i varierende grad, og arkitektstanden heier ofte stille inni seg fra sidelinja, i håp om at de får tegne det som skal opp.

Men denne gangen er det annerledes. Riveønsket er knapt uttalt. Få har tatt til orde for riving av Høyblokka. Til en debatt på Oslo bymuseum forleden klarte de bare å stable på beina Erling Fossen som ville argumentere for riving. Når man må skrape fram en debattant som totalt mangler samfunnsanalytisk evne, og hvis opptredener i det offentlige minner mer om autistiske tics enn saklige argumenter, ja da har man lite å velge i.

Mobiliseringen for bevaring har nok likevel sin berettigelse. Ansvarlig statsråd Rigmor Aasrud har lenge kommet med illevarslende signaler, mest som små korn for å gjødsle den kunngjøringen vi forventer: at høyblokka skal rives. Det har handlet om at blokka kan ha strukturelle skader, at den ikke er tidsmessig, at det vil bli for dyrt å rengjøre den, at det vil bli for dyrt å sette i stand, at asbesten vil gjøre den helsefarlig, at de ansatte vil føle ubehag ved å måtte gå tilbake på jobb i den samme bygningen, at den alltid vil være et sikkerhetsproblem, at den ikke kan bli energieffektiv, at vi må se framover osv osv.

Argumentet framført av eksjustisminister Storberget, om at de ansatte ville føle ubehag ved å vende tilbake, det kan jeg ta på alvor. Imidlertid mener jeg dette er et mindre vektig argument i det perspektivet vi må ha her. Resten av argumentene er for det meste rent tull.

Bygningen har vist seg solid, uten strukturelle skader. Asbesten må uansett saneres, alt må uansett rengjøres. Blokka er ikke mulig å rive uten å sende støvskyer over det meste av byen, alle skjønner konsekvensen hvis ikke asbesten er fjernet skikkelig. Høyblokka kan uten problemer oppgraderes til en høy energisertifisering, istandsettingen av NVE-bygget på Majorstua til energiklasse B viser dette.  En riving med påfølgende nyoppføring i betong vil medføre så høye CO2-utslipp at dette aldri vil tjenes inn uansett hvor energigjerrig det nye bygget blir. 22. juli viste oss at vi må være forberedt på det urealistiske, men det vil så klart være mulig å få høyblokka til å møte de kravene til sikkerhet som vi med rimelighet kan stille.

På vernesiden finner vi i tillegg til “de vanlige” en samlet arkitektstand og en lang rekke samfunnsdebattanter. Er det noen man savner der er det idehistorikerne, men som vanlig innser de ikke at kulturminnefeltet representerer kjerneproblemstillinger innen deres fag.

Argumentene for vern er de klassiske: høyblokka representerer viktig arkitektur, den har en viktig plass i bybildet, den rommer viktig kunst, den er en viktig representant for sin tids byggekunst osv. Erling Viksjøs betydning som arkitekt trekkes frem, sammen med den spesielle overflatebehandling og Picassos kunstverker. Og det snakkes om at høyblokka representerer sosialdemokratiet.

Og det er her vernebegrunnelsene virkelig svinger seg opp i en ekstra dimensjon. Før 22. juli var over grep vi kollektivt til symboler. Rosene, talene, folketogene, spontanapplaus for politiet. Da gummibåten politiet brukte ble lagt ut for salg skapte dette ramaskrik. Knapt noen har klart å unngå det tydelige i dette, og selv små barn har forstått betydningen og viktigheten av disse symbolene.

Rigmor Aasrud har uttalt at “for meg er en bygning en bygning”. Jeg har vondt for å tro at man kan bli statsråd uten å ha evnen til å skjønne betydningen av symboler. Høyblokka der den står er et bilde på alt terroristen hater.  Han skal ha uttalt at målet var “å jevne høyblokka med jorden”. Høyblokka der den står er et tydelig og lettlest symbol på at han mislyktes. Det har vært diskutert hvordan bygningen kan rives. Sprengning har vært nevnt. Uansett metode vil en riving være å fullføre det terroristen begynte på.

Personlig har jeg lite sans for bygningen. Den representerer en periode i arkitekturen jeg har lite til overs for, den forholder seg ille til resten av byen og i mine øyne er den rett fram stygg. Planene om å bygge den førte i sin tid til en bevaringsdiskusjon, som vernekreftene alt hovedsakelig tapte. Men kulturminnevern handler ikke om omkamper, og det handler ikke om stygt og pent. Det handler fremfor alt om bevaring av historiske dokumenter, og det handler om å bringe med seg historien i hverdagen.

Vi snakker selvsagt ikke om å istandsette høyblokka slik den var. Vi snakker om å bruke den eksisterende strukturen i et nytt bygg, i tråd med det flere arkitekter har foreslått. På denne måten bevares den eksiterende konstruksjonen som endel av det nye – historien blir med videre, vi tar kontroll over også dette symbolet.

Så hvorfor antyder Aasrud stadig at høyblokka skal på historiens skraphaug? Som jeg viser over mener jeg at det finnes svært få rasjonelle argumenter for riving. Skrapt rent for skinnargumenter tror jeg også ønsket om riving handler om det symbolske, eller rent av det psykologiske. Fenomenet er gammelt som menneskeheten; kan det handle om maktpersoners behov for å bygge egne monumenter? Noe tilsvarende ser vi i først Giske og så Hvitfeldts nærmest maniske argumentasjon for å erstatte nasjonalgalleriet med noe nytt. Vi bør vel tenke at våre folkevalgte ledere av 2011 er bedre enn som så. At det er andre krefter som ligger bak beslutninger. Men når alle argumenter for riving har falt, når en samlet arkitektstand har uttalt at her er bevaring tingen. Når det da fortsatt letes etter nye argumenter for riving – ja da er det ikke lett å se andre motiver.

Så til de som vil rope ut at utviklingen må gå sin gang, og at vi ikke må låse oss fast i fortiden. Selvsagt skal vi videre. Selvsagt kan vi forandre. Men hvis menneskeheten for hver nye dag hadde kastet alt gammelt og begynt på nytt, ja da hadde vi teknologisk og kulturelt fortsatt vært i steinalderen.

 

Byggeskikk i grenseland

Huset sett fra forsiden. Porten er satt inn seinere, trolig var det opprinnelig et vindu i veggflaten.

Hus kan bygges på mange vis, og byggeskikken i Norge er variert. Rundt om i landet står det hus som forteller svært så forskjellige historier om ønsker, vågale ideer, materialtilgang, behov, status og påvirkning fra utlandet eller fra noen hjemlige med store ideer. I Ullensaker står det tre hus bygget av det samme materialet som de står på, nemlig jord. Eller rettere sagt leire. Ett av dem er svært lite endret siden det ble bygget i 1872, og det viser fram en byggeskikk som vi i dag ville kalt for hasardiøs.

Veggflate hvor pusslaget er borte. Steinen har tilnærmet samme størrelse som lokalt produsert teglstein.

For det første: huset er murt opp av tørket leirstein. I likhet med sine to søsken, så er veggene murt av stein som er produsert lokalt på stedet. Leiren er hentet fra et eget uttak på jordet, deretter eltet, og så formet ved å klemmes ned i en treform. Steinene er så tørket, før de har blitt brukt i husmuringen. Byggemetoden er internasjonal. Den kalles adobeteknikk, og du finner eksempler på den både i Søramerika, Europa, Afrika og Asia. Forutsetningen er stort sett at det finnes jord på stedet som egner seg for forming og tørking. I Norge kjenner vi ikke til denne byggeteknikken før i 1870-årene. 12 hus i Frølich-byen i Oslo ble bygget med denne teknikken i åra 1870-72. Fra 1800-tallet kjenner vi i tillegg til en mjølkebu på gården Disen i Hedmark, to fjøs som nå er borte fra Nes på Romerike, og disse tre husene i Ullensaker. Det var for øvrig fire, og det ser ut til at de har hatt sammenheng med landbruksskolen som en periode var etablert på gården Kyken ved Borgen. Her står fortsatt det største av disse husene, som gårdens våningshus. Det tredje overlevende i bygda er for lengst panelt inn, men kalles på folkemunne “jordkakuhuset”, og “leirklessa”(uttales med tjukk l). Det siste kallenavnet beskriver noe av utfordringen med sånn byggeteknikk. Leiren som skal brukes må ha rett partikkelstørrelse, og når huset vel er oppe må det beskyttes bak et pusslag som tar av for regnets nedbrytning.

Produksjon av leirstein. Slik stein isolerer godt, og ble bl.a også brukt i brannmurer og i utmurt bindingsverk. Foto: Hedmarksmuseet

Men sett med våre øyne er det andre ekstreme egenskaper bygget inn i dette huset. Takets konstruksjon vil få ethvert moderne beregningsprogram til i låse seg, og kan bringe mang en ingeniør til tårene. På bygningskroppens murkrone er det lagt langsgående sviller, og på disse er det lagt opp ett tak med en kombinasjon av tynne sperrer, enda tynnere åser og ett enkelt bordtak. Litt om dimensjonene. Huset er ca 7,5 meter bredt. Takvinkelen er ca 35. Sperrene er gjort av rundt virke, med en ca diameter på 10 cm i bunnen og 7 cm i toppen. Avstanden mellom sperrene er ca 120 cm. På sperrene er det lagt et sett åser, som varierer i tykkelse fra 10 cm og nedover. Diameteren på “mønsåsen” er 4,5 cm inntil pipa. På åsene er det lagt et enkelt lag med bord på en tommes tykkelse, uten overliggere. Takkonstruksjonens sidestabilitet er sikret ved hjelp av to stokker/raier. De er festet inn ved raftet, og går diagonalt langs innsiden av sperrene mot pipa. Konstruksjonen er så spinkel at den knapt burde overlevd eneneste vinter, men den har tålt snølasten hvert år siden 1872. Huset er byggeskikkens svar på humla.

Taksperrer, åser og enkelt bordtak. Den skråstilt "stauren" er en av to som stiver av taket i lengderetning.

En så beregningsstridig konstruksjon er det verdt å titte nærmere på. Det første en legger merke til ar at sperrer og åser er av gran, og at de er lite bearbeidet. Alle steder hvor det virker krefter er trærnes ytterside urørt, mange steder sitter barken fortsatt på. Materialene er altså ikke kantet ned på de sidene hvor kreftene virker. Dette er neppe tilfeldig, siden de ytterste delene av treet er de som bidrar mest til å holde det oppe i levende live. En rund og ikke besrbeidet stokk er 50% sterkere enn en nedkantet stokk med samme tverrflateareal. Konstruksjonen utnytter dermed treets innebygde styrke maksimalt.

Ett sted hadde et sperresett glidd fra hverandre, årsaken til skjevheten i taket som synes på første bildet. Når denne ble festet på plass var taket tilnærmet rett igjen.

På Romerike var det helt fra 1700-tallet mangel på virke med gode dimensjoner. Det var et poeng å være sparsommelig med det en hadde, både ved å bruke det virke en hadde så optimalt som mulig, og ved å bruke så lite som mulig. Hele konstruksjonen blir et svar på spørsmålet “hvordan bruke lite trevirke”. Det er interessant å merke seg at jordhusbyggingen på ny fikk en oppsving i Norge rett etter krigen, da det var rasjonalisering og materialknapphet. Ullensaker har også et jordhus fra denne perioden, bygget etter anvisninger fra “Statens kontor for jordhusbygge”.

Norsk byggeskikk kan vise opp mange eksempler på umulige hus. De bærer i seg mye historie, fortellinger om tider før oss. Om andre måter å tenke på. De bærer på seg interessant kunnskap som den som tar en nærmere titt får berike seg med. Det spennende huset i Ullensaker har heldigvis en eier som skjønner verdien av det hun forvalter, og huset er nå under istandsetting.

Møne med pipegjennomføringen. "Mønsåsen" har en diameter på 4,5 cm inntil pipa.

Vil du lese mer om eldre jordhusbygge i Norge anbefales artikkelen “Jordhus i grensetrakter” i boka “Bygningstradisjoner i grensetrakter”, og artikkelen “Av jord” i “Norsk kulturminnefond – de første fem årene”, begge skrevet av Vegard Røhme. Akershusmuseet har også laget en utstilling om emnet, som har en god utstilllingskatalog.

 

 

 

 

Materialistiske samtaler

En søndag, sommeren 2011. Gräfsnäs, i Allingsås kommune i Sverige. De to karene seint i 50-åra satt i skyggen av ett tre, rett utenfor den tømrede smia. Vi kom i prat. Lukta fra den varme essa satt i nesene våre, klagen fra hammeren og ambolten i ørene. Karene var utstyrt med langbuer, pilkogger og antrekk vi i dag forbinder med middelalderen.

Gräfsnäs er en skjult liten perle. Her er det en museumsjernbane med damplok, en hembygdsgård, strand, lekeplass, slottsruin, park og en restaurant med veldig bra mat. Akkurat denne søndagen var det middelaldermarked på gressplenene, og ridderturnering foran slottets gåtefulle fasade.

Det første møtet med urgammel teknologi

Praten gikk om langbuene som karene satt med. Om de hadde lagd dem selv. Det bekreftende svaret førte oss raskt videre i samtalen, om hvordan, hva slags emne, hva slags buestreng osv. I løpet av praten fikk jeg innblikk i en hel teknologi: Buene var laget av ask, rettvokste trær med diameter på ca 20 cm. Emnet bør være jevnt vokst, og ha god rett kløyv. Riktig tørk er viktig – først ute under tak, deretter i temperert rom. “Ungefär et halvt år”. En stamme kløyves til fire emner. Karene var opptatt av at ytterveden skulle være mest mulig urørt – kun av med barken, så kanskje litt pussing, men ikke mer. Denne siden blir buens “utside”, den som vender vekk fra skytteren. Stammens kjerneved blir buens innside. Slik utnyttes de egenskapene treet har til å lage en bue med mest mulig spenn – yttervedens evne til å motstå strekk, innervedens evne til å motstå trykk. Praten var kort, men full av avansert kunnskap – om kvistretninger, høvling, pussing og forming. Alt gjennomtenkt, ingenting tilfeldig. Ett mål: lage en effektiv og vakker bue.

Og pilenes hemmeligheter: hvilket treverk, hva slags fjær, hva slags spiss? Den mest ivrige av dem viste fram en pil laget for fuglejakt. Den var utstyrt med spesielle fjær montert i en spiral, slik at pila får en sterk rotasjon. Etter 30-40 meter opp i lufta mister den kraften, og faller rolig ned igjen. En normal pil skutt på samme måten vil fort gå 200 meter avgårde – farlig for andre i skogen, og langt vanskeligere å finne igjen.

Hedared kirke sies å være Sveriges eneste bevarte stavkirke. Under istandsettingen er den forsøkt gitt en materialbruk etter tradisjonen, med forskjellig virke til takspon, veggpanel og takrenne.

Inspirert av bygningen vi stod ved siden av kom parallellen til tradisjonelt husbyggeri opp. All materialkunnskapen som er der. Hvordan treets innebygde kvaliteter utnyttes der det blir best. At einer passer til torvhaldskroker, at gran er stivere enn furu og egner seg til bjelker. At malmen furu med margsiden ut gir varig panel. En annen, men parallell verden. Tusen år med kunnskap, formidlet fra generasjon til generasjon.

En fjerde kar, som hadde holdt seg litt i bakgrunnen, tok ordet: “jag var med om at bygga Ostindiafareren”. Han mente skipet “Gothenburg”, bygd for noen år siden som en kopi av en galeas fra 1600-tallet. Han fortalte om tauverket som skulle forbinde roret med rattet på det store skipet. 14 store elghuder ble strimlet opp, og deretter gjort rep av. På spørsmålet om hvorfor ikke hamp ble brukt, forklarte han at tauet av elgskinn ga en slags støtdempende effekt, slik at det ikke ble så mye slag i armene til den som sto til rors.

Der vi sto hadde vi beina i hver vår fagtradisjon – husbygging, båtbygging og kunsten å lage pil og bue. I hver av disse tradisjonene ligger århundrer med prøving og feiling, testing og forkasting. Hvert av områdene har enorme mengder av slik kunnskap – om materiale og hvordan bruke det. Der vi sto vasset vi kun litt på grunna. I disse fagtradisjonene ligger det kunnskap, men også tenkesett jeg tror det er viktig å bevare. Kunnskapen utgjør en utrolig kompleks kulturarv, og uten denne kunnskapen vil vi ikke kunne bevare de fysiske kulturminnene heller. Ikke minst er kunnskapen med til å gi kulturminnene innhold og mening – de blir noe for og av mennesker, de blir kultur.

For oss som sysler med bygninger kan den immaterielle kulturarven av og til virke litt fjern, kanskje ofte mindre viktig. Dette er en stor feil. I stedet burde vi arbeide langt mer aktivt med kunnskapen og tradisjonen som er knyttet til håndverket som har formet bygningene. Vi bør være mer våkne for hvordan de er bygd og hvordan de etter tradisjonen kan repareres. Gjør vi det øker vi sannsynligheten for at de kan overleve i framtida. Og vi bevarer en enorm kunnskapsbank og en unik kultur.

Håndens estetikk - regelmessig og uniformt, likevel variert og levende.