Om gaver, erobringer og en svart finger.

Man bør legge nøie Mærke til den nøie historiske Forbindelse imellem disse Gravfund og den Grund, hvorpaa de findes. Denne klassiske plet af Jord, som man om en kort tid forgjæves søger, kan ofte være af ligesaa stor Viktighed for Tidsgranskeren som den Gienstand man grov ud.

Sitatet er hentet fra et åpent brev forfattet av maleren J.C.Dahl. I brevet uttrykker han en bekymring for at gjenstandene som ble lagt ned i gravhauger i en fjern fortid graves ut og løsrives fra sin sammenheng. Som landskapsmaler preget av romantikken viser han en følsomhet for symbolbetydningen til disse gjenstandene.

"De tre vise menn", mosaikk i San Apolloniare Nuovo i Ravenna, ferdig i år 526. Foto av Nina Aldin Thune, Wikimedia

Dagfinn Skre fremmer i sin doktoravhandling ”Herredømmet” en teori om at gjensidige avhengighetsforhold var viktigere enn familiebånd i det norske jernaldersamfunnet. Symbolet på denne tilknytningen er gaven. Den fungerer som symbolet på tilknytningen mellom likemenn, og mellom sterk og svak:

”Gaven var ikke først og fremst en overdragelse av en gjenstand – den var en sosial sak” .

Gjenstanden var symbolet og det synlige beviset, både for giver, mottaker og resten av samfunnet. Selve gaven symboliserte giveren, og pakten mellom giver og mottaker:

”Gjennom gaven gir giveren en del av seg selv. (…) Gjenstanden som overdras bærer dermed med seg en del av giveren, som altså kommer i mottakerens besittelse.”

Gjenstandens verdi bærer budskap om tilknytningens betydning. Gull har til alle tider symbolisert makt. Enhver som har mottatt en gullring ved et alter vet dette. Ved alteret er man også omgitt av figurer som symboliseres med gjenstander. Peters nøkler og Kristis tornekrone. På samme måte er en krigers makt symbolisert ved hans sverd, og overleveringen av sverdet symboliserer overdragelse av denne makten. I Håvamål kan vi lese:

Klær og våpen er vennegaver, slikt gjør vennskapet synlig

det varer lengst, om lykken er god, når vennene veksler gaver. ”

Gjenstander lagt i en grav er personlige. Når menn og kvinner i jernalderen fikk med seg gjenstander i graven må disse ha vært av stor symbolverdi. Bronsespenner, gullringer og brakteater er funnet i mange graver. De var symboler på makt og styrke, som den døde skulle ha med seg til dødsriket.

_

I Stockholm står en bronsestatue. Den er laget av Adrian de Vries tidlig i 1620-årene. Opprinnelig sto den i Wallensteinhagen i Praha, men den ble en del av krigsbyttet da Karl X glemte freden i Westfalen og forlenget 30-årskrigen med to uker i 1648.  Store erobrere som Caesar og Napoleon tok med seg de beseiredes flotteste gjenstander, og stilte dem ut i sine hovedsteder. De paraderte og utstilte gjenstandene markerte maktoverføringen, fra de erobrede til erobreren. Å paradere Wallensteins skulpturer gjennom Stockholms gater er likeverdig med å holde hans døde hode på en stake, statuen er bærer av et subjekt mer en den er et objekt.

Vårt moderne historiesyn fjerner oss fra historien. Forholdet mellom våre forfedre og oss selv er brutt av diskontinuitet. Imperialismen handlet om makt over andre folkeslag. Perioden etter den franske revolusjonen har i Europa vært preget av vårt behov for å erobre. Erobre og beherske naturen, mennesker og menneskesinnet. Museumsideen vokste opp i det samme tidsrom. Louvre og The British museum er fulle av gjenstander erobret fra andre kulturer og andre land. Utstillingen av dem er en paradering.

Hvis fortiden er et fremmed land, hvordan erobrer vi det?

Fra Dahls brev:

”Man gjennemroder de norske Kjempehøie, opstabler deres Indhold mellem de tusinde sammenbragte ting i Museerne, og overlader de forstyrrede Grave til ødeleggelse og glemsel.”

I ruinene etter Hamar Domkirke, inne i en vegg, ble det funnet en finger, støpt i sølv og bly. Den ble laget i middelalderen, og av en giver plassert i kirken. Den tolkes som en votivgave, et symbol på takknemlighet fra giveren til kirken som hellig rom, og til Gud.

Djevelens finger. Foto: Hedmarksmuseets fotoarkiv

 

I dag er denne fingeren ikke lengre i kirken. Den er utstilt i låven, plassert mot en naken betongvegg, på et utstillingsmonter som visuelt overskygger offergaven. Den er nå en del av en utstilling laget av Sverre Fehn. I et intervju fra 1989 om tankene bak utstillingen sa han følgende:

Enhver ting som røves fra jordens dyp har krav på historiens magi. Gjenstanden må gjenfødes og finne sitt ”rom” i en ny sammenheng. For at objektene skal finne dette rom, må arkitekten ta bolig i gjenstanden, som ordet tar bolig i skuespillerens sjel .

Monteret som rommer Djevelens finger, tegnet av Sverre Fehn. Foto: Jan Haug, Hedmarksmuseets fotosamling


 

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Betraktninger og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s