Materialistiske samtaler

En søndag, sommeren 2011. Gräfsnäs, i Allingsås kommune i Sverige. De to karene seint i 50-åra satt i skyggen av ett tre, rett utenfor den tømrede smia. Vi kom i prat. Lukta fra den varme essa satt i nesene våre, klagen fra hammeren og ambolten i ørene. Karene var utstyrt med langbuer, pilkogger og antrekk vi i dag forbinder med middelalderen.

Gräfsnäs er en skjult liten perle. Her er det en museumsjernbane med damplok, en hembygdsgård, strand, lekeplass, slottsruin, park og en restaurant med veldig bra mat. Akkurat denne søndagen var det middelaldermarked på gressplenene, og ridderturnering foran slottets gåtefulle fasade.

Det første møtet med urgammel teknologi

Praten gikk om langbuene som karene satt med. Om de hadde lagd dem selv. Det bekreftende svaret førte oss raskt videre i samtalen, om hvordan, hva slags emne, hva slags buestreng osv. I løpet av praten fikk jeg innblikk i en hel teknologi: Buene var laget av ask, rettvokste trær med diameter på ca 20 cm. Emnet bør være jevnt vokst, og ha god rett kløyv. Riktig tørk er viktig – først ute under tak, deretter i temperert rom. “Ungefär et halvt år”. En stamme kløyves til fire emner. Karene var opptatt av at ytterveden skulle være mest mulig urørt – kun av med barken, så kanskje litt pussing, men ikke mer. Denne siden blir buens “utside”, den som vender vekk fra skytteren. Stammens kjerneved blir buens innside. Slik utnyttes de egenskapene treet har til å lage en bue med mest mulig spenn – yttervedens evne til å motstå strekk, innervedens evne til å motstå trykk. Praten var kort, men full av avansert kunnskap – om kvistretninger, høvling, pussing og forming. Alt gjennomtenkt, ingenting tilfeldig. Ett mål: lage en effektiv og vakker bue.

Og pilenes hemmeligheter: hvilket treverk, hva slags fjær, hva slags spiss? Den mest ivrige av dem viste fram en pil laget for fuglejakt. Den var utstyrt med spesielle fjær montert i en spiral, slik at pila får en sterk rotasjon. Etter 30-40 meter opp i lufta mister den kraften, og faller rolig ned igjen. En normal pil skutt på samme måten vil fort gå 200 meter avgårde – farlig for andre i skogen, og langt vanskeligere å finne igjen.

Hedared kirke sies å være Sveriges eneste bevarte stavkirke. Under istandsettingen er den forsøkt gitt en materialbruk etter tradisjonen, med forskjellig virke til takspon, veggpanel og takrenne.

Inspirert av bygningen vi stod ved siden av kom parallellen til tradisjonelt husbyggeri opp. All materialkunnskapen som er der. Hvordan treets innebygde kvaliteter utnyttes der det blir best. At einer passer til torvhaldskroker, at gran er stivere enn furu og egner seg til bjelker. At malmen furu med margsiden ut gir varig panel. En annen, men parallell verden. Tusen år med kunnskap, formidlet fra generasjon til generasjon.

En fjerde kar, som hadde holdt seg litt i bakgrunnen, tok ordet: “jag var med om at bygga Ostindiafareren”. Han mente skipet “Gothenburg”, bygd for noen år siden som en kopi av en galeas fra 1600-tallet. Han fortalte om tauverket som skulle forbinde roret med rattet på det store skipet. 14 store elghuder ble strimlet opp, og deretter gjort rep av. På spørsmålet om hvorfor ikke hamp ble brukt, forklarte han at tauet av elgskinn ga en slags støtdempende effekt, slik at det ikke ble så mye slag i armene til den som sto til rors.

Der vi sto hadde vi beina i hver vår fagtradisjon – husbygging, båtbygging og kunsten å lage pil og bue. I hver av disse tradisjonene ligger århundrer med prøving og feiling, testing og forkasting. Hvert av områdene har enorme mengder av slik kunnskap – om materiale og hvordan bruke det. Der vi sto vasset vi kun litt på grunna. I disse fagtradisjonene ligger det kunnskap, men også tenkesett jeg tror det er viktig å bevare. Kunnskapen utgjør en utrolig kompleks kulturarv, og uten denne kunnskapen vil vi ikke kunne bevare de fysiske kulturminnene heller. Ikke minst er kunnskapen med til å gi kulturminnene innhold og mening – de blir noe for og av mennesker, de blir kultur.

For oss som sysler med bygninger kan den immaterielle kulturarven av og til virke litt fjern, kanskje ofte mindre viktig. Dette er en stor feil. I stedet burde vi arbeide langt mer aktivt med kunnskapen og tradisjonen som er knyttet til håndverket som har formet bygningene. Vi bør være mer våkne for hvordan de er bygd og hvordan de etter tradisjonen kan repareres. Gjør vi det øker vi sannsynligheten for at de kan overleve i framtida. Og vi bevarer en enorm kunnskapsbank og en unik kultur.

Håndens estetikk - regelmessig og uniformt, likevel variert og levende.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Betraktninger, Hus, Teknisk, Ut i verden og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Materialistiske samtaler

  1. Berit sier:

    Gräfsnes var virkelig et bra sted, det er jeg enig i. God opplevelse her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s