Jernovner i Norge 1530-1930

Jernovner har vært i bruk i Norge over en periode på nesten 500 år. Ved siden av bergverksdriften var jernverkene starten på industri i Norge. I perioder representerte ovnenes utforming og dekor noe av det ypperste av relieffkunst i Europa. Dette var kunst som ikke bare utsmykket kirker og embetsmannshjem, men også mer alminnelige bosteder i byen og på bygda. Et blikk på norske jernovner vil inkludere stoff som hører hjemme under flere forskjellige fagområder, som metallurgi, kunsthistorie, etnologi, arkitektur, historie og bygningshistorie. Denne artikkelen tar for seg utviklingen i grove trekk, og med hovedvekt på forholdene i østlandsområdet.

Tysk ovnsplate forestillende «Den samaritanske kvinnen ved brønnen». 1500-talls eller en senere kopi.

Jernverkenes tidlige periode

Den tradisjonelle oppvarmingskilden i hus i Norge fram mot midten av 1500-tallet var åre eller grue. I skriftlig materiale fra årene etter 1550 kan vi finne beskrivelser av ovner i støpejern. I begynnelsen er dette et overklassefenomen, men utover på 1700-tallet blir jernovnen den viktigste formen for oppvarming av boliger i Norge. Vi kan si at den fortsatt holder denne posisjonen i våre dager, selv om den nå har mange konkurrenter. Innenfor ovnsproduksjonen i Norge pleier vi å dele inn i to perioder, jernverksperioden (ca 1630-1830) og støperiperioden (1830-dd). Overgangen foregikk over en lang periode, så årstallet 1830 må ikke på noen måte regnes som absolutt.

I det vi kaller jernverksperioden foregikk ovnproduksjonen ved jernverkene, hvor jernet ble fremstilt fra malm. Denne malmen kunne komme fra egne malmforekomster  eller den ble kjøpt inn fra andre jernverk. De fleste verkene kjøpte inn malm fra arendalsfeltet, som ble brukt sammen med eventuell egen malm. Norske jernverk hadde monopol på salg av jern i hele Danmark-Norge. Dette bidro til at økonomien ble bedre, og forklarer hvorfor vi finner mange gamle norskproduserti jernovner i Danmark. Ovner var bare en av verkenes produktkategorier, stangjern og kanoner to andre.

Den tidlige produksjonen foregikk ved at man støpte i åpne former. Treskjærere (bilthuggere) ble ansatt for å skjære modeller av ovnene i tre (disse blir normalt kalt former, mens korrekt betegnelse skal være at de er plugger). De utskjærte platene ble hver for seg brukt til å presse mønsteret ned i sanden i forma, og deretter ble flytende jern fylt i. Ovnene fra denne tiden har tjukke plater, og baksidene er ujevne og ofte porete.

Bileggerovn fra et ukjent norsk jernverk, her i et museumshus i Tyskland. Ovnen fyres fra naborommet

Vi har forskjellige typer jernovner, en av de tidligste er bileggeren. Norske bileggerovner består av fem deler (to langsider, en kortside, topp og bunn), langsidene kjennes lett igjen ved den glatte kanten på siden som skal mures inn. En bileggerovn er konstruert for å stå med ene kortsiden murt inntil brannmuren bak ovnen. I denne veggen var det hull inn til en grue eller lignende i naborommet, som ovnen ble fyrt fra. Mange ovnsmodeller er kjent både som bileggere og vindovner, hvor den samme formplaten er brukt. Bileggerovnen er godt egnet til fyring med torv og ble viktig i områder på Vestlandet og langs det som i dag er Sveriges vestkyst. Typen blir lite omtalt senere i artikkelen.

Den andre typen ovn vi kjenner helt fra 1500-tallet er den enetasjes vindovnen. Denne består av seks plater satt sammen til en kasse. Ovnstypen har blitt produsert kontinuerlig gjennom årene, og i noe endret form lages slike ovner fortsatt i dag. Platene til topp og bunn er enkelt formet, mens kort- og langsidene er utstyrt med dekorative mønstre og motiver. Norsk Jernskulptur, standardverket om norske ovner fram til 1840, inneholder en katalog med 784 forskjellige ovner. Dette inkluderer enetasjes ovner, etasjeovner og de vi kaller arkitektoniske ovner. I tillegg til disse er flere nevnt i andre skriftlige kilder, og vi kjenner i dag til enda noen modeller som ikke tidligere er beskrevet.

Vindovn fra Eidsvoll verk, ca 1698. Motivet forestiller Saturn med overflødighetshorn, trolig skåter av Christopher Ridder.

Blant de eldste ovnene og ovnsplatene vi finner i Norge er også en del som er produsert i Tyskland. Disse kan vi kjenne igjen på motivene, som skiller seg fra de norske, og på at platene er mye tynnere i støpen en de norske1.  Den eldste norskproduserte ovnen med innpreget årstall er datert 1638, og platene fra denne tiden tyder på at teknologien da var godt utviklet. Jeg tar videre i teksten for meg bare ovner og plater som vi regner som produsert i Norge.

Tidlige motiver

Motivene på de norske ovnene er varierte. Blant de tidligste ovnene er motiver fra det gamle testamentet flittig brukt. Treskjæreren kjent som Fossum-mesteren har motiver som Utdrivelsen fra paradiset, Jakobs og Esaus møte, Abrahams offer og Jakobs drøm. Blant platene tilskrevet ham finner vi også to forskjellige varianter av Evas skapelse. De gammeltestamentlige motivene dominerer også ved andre jernverk, men når vi nærmer oss 1700 begynner krigssymboler, monogrammer og politiske motiver å sette sitt preg på utvalget. På ovner fra Eidsvoll jernverk, trolig med Cristopher Ridder som treskjærer, finner vi motiver fra driften ved jernverket med masovn og malmbrytere. Lignende motiver finner vi ved Bærums verk og ved Kongsberg jernverk. Fritzøe jernverk sin ovn ”Kronprinsens  og hans gemals effigie”, datert 1698 og skåret i København, starter en ny trend. Ovnen viser portrettet av Fredrik den fjerde og hans første kone Sophie i profil, supplert med medaljonger, sverd og laubærgren. De fleste verkene fikk raskt laget sine egne ovner med kongeportretter. Fenomenet holdt seg lenge. I en bevart katalog over ovner fra Fritzøe ca 1800 finner vi fortsatt en ovn med Fredrik den fjerde og hans andre kone Anna-Sofia. Jernverkene nøyer seg imidlertid ikke med å hylle kongen med portrettovner, men kompletterer sortementet med motiver av kongen på en steilende hest. Ovnene med rytterportrettene var oftest store, gjerne med sideplater over en meter høye.

Øverste del av sideplate, med «Jakob og Esaus møte». Trolig Fossum, ca 1630.

Vindovnens tilbehør.

Den enkle vindovnen kunne ha forskjellig slags tilbehør, i tillegg til de støpte jerndelene. Dørene er som regel laget i blikk, med en enkel lukkemekanisme og et hull til trekk. Noen mer avanserte varianter av trekkmekanismer forekommer, som blikkbiter til å skyve på eller enkle vridere. På ovner levert i Norge ser det ut til at krakk eller løse bein i tre er det vanlige. Formen på disse viser at vi fortsatt befinner oss i barokken. Noen ovner er utstyrt med messingkuler, også kalt håndvarmere, på topp-plata og på sidene. Røykrørene er for det meste i blikk, men enkelte ganger er de laget i kobber. Fra skriftlige kilder, b.la en branntakst fra Trondhjem 1766, kan vi lese oss til at ovnene var utstyrt med ”sylindre”. Dette var trolig røykkasser av blikk, som ble montert på røykrøret rett over ovnen. Enkelte slike er bevart i dag. En eller flere røykkasser sørger for at varmen utnyttes bedre. Ved oppfyring avgir en slik kasse varme lenge før selve ovnen blir varm. Disse kassene regnes som forløpere til etasjeovnene. På norske ovner i Danmark kan man ofte finne litt annet utstyr, som ovnskrakker i jern, røykkasser i kobber, gnistfanger i kobber og mer pynt som messingkuler og dører med kobber på.

Acteon rives i filler av Dianas hunder på denne ovnen fra Hakedals verk, 1741. Ovnen står i en åpning mellom de tre rommene i østerdalsstua, slik at varmen spres.

Tidlige etasjeovner.

1730-årene bringer nyskaping inn i utformingen av ovnene. På Fritzøe jernverk, og fra 1740 på Hakedal verk, blir det produsert stadig flere ovner med etasjer. I begynnelsen ser det ut til at det settes etasjer rett på vanlige vindovner (f.eks Hakedals Abrahams offer), men raskt produseres det også ovner hvor underdelen er mer proposjonert for flere etasjer.  I løpet av de siste to tredjedeler av 1700-tallet produseres det mest to- og treetasjes ovner.

Treskjærerene fortsetter å sette sitt bestemte preg på ovnsproduksjonen, og det vokser fram et mangfold av motiver på de forskjellige ovnene. Ved siden av plater med våpenskjold og kongeportretter finner vi nå greske helter, romerske guder, allegorier, tekstreklame og scener fra ”norsk bondeliv”. Rokokkokartusjene er dominerende dekor på ovnene fram til slutten av 1760-årene, da klassisismen gradvis tar over.

De toetasjes ovnene er de klart vanligste fra ca 1750 og fram mot 1800, og blir etter hvert ovner som flere har råd til å kjøpe. På større gårder og hos bedre stilte finner vi ovner i tre eller flere etasjer, toppetasjen kan der være utformet som en pyramide. Enkelte motiver ser ut til å være mer populære en andre: Motivet Mars på kanon, trolig først skjært av bilthuggeren Henrik Beck i 1756, forekommer på 7 forskjellige ovner fra 5 forskjellige jernverk. I tillegg ble det produsert ovner med et nesten identisk motiv, Kvinne på kanon, på to andre verk. Hvorfor akkurat dette motiver ble så populært kan man jo bare gjette på, men motivet skiller seg jo litt ut på flere måter.

Mars på kanon, trolig fra Ftitzøe 1756. Krakken er nyere.

Utstyret på ovnene er mye det det samme som vi finner på barokk-ovnene. Trekrakkene som ovnene står på er ofte svært fint utformet, med ornamenter som står til ovnen. Dørene beholder den enkle utførelsen i blikk, og røykrørene holdes enkle, oftest med en skrå vinkel inn i pipa. Enkelte steder finner vi røykkasser i blikk også på etasjeovnene, og gnistfangere er i bruk enkelte steder.

Årstall på ovnene

Ofte kan vi finne årstall på ovnene. De står enten på frontplaten, sideplatene, bakplaten eller på detaljer som dører eller ovnsfot. Det ser ut til at det har vært forskjellig praksis når det gjelder disse årstallene. Ofte forteller årstallet oss når formen ble skåret, og ikke nødvendigvis støpeåret. Portrettovnen som nevnes over har fortsatt årstallet 1721 på sideplaten når den er til salgs rundt 1800. Det ser ut til at dette er det vanlige, de fleste ovnene fra 1600- og 1700-tallet finner vi med bare ett årstall. Enkelte ganger blir formen skåret om, og vi finner da to forskjellige årstall men ikke flere. Eidsvoll verk ser ut til å utgøre et unntak i så måte, hvor vi finner samme ovnen med mange forskjellige årstall skåret inn i platene. I årene etter 1800 ser det ut til at flere av de andre, blant annet Hassel jernverk, følger etter med dette. Odals verk løser det på sin egen måte, ved å beholde årstallet på formen og angi produksjonsåret på dørblikket eller som tall risset inn i sanden under støpeprosessen. I starten av støperiperioden preger blant annet Aadals bruk støpeåret inn i ovnene, men dette ser ut til å forsvinne før 1860. Etter 1900 finner vi årstall angitt på ovnene for å markere en begivenhet (f.eks 1905), og som en markering av ovnens forbilde (1766).

Vindovn fra Odals verk, bakplaten med årstall 1756. Døren merket 1779 trekkvrideren 1859.

Uansett lokale tilpasninger er ildstedet et av de viktigste forklarende elementene i eldre norsk byggeskikk. I hvert fall fra jernalderen og fremover finner vi ildstedet uten pipe. Dette var enten en sentralt plassert åre, eller et åpent ildsted i stuerommets hjørne. Huset og innredningen var konstruert rundt dette ildstedet, som sørget for både varme og lys. Murte røykovner tilsier de samme grunntrekkene i byggeskikken, enten de er av finnetypen, vestlandstypen eller av nordlandstypen. Ved innføringen av ildsted med pipe (grue/peis) får vi en ny type bygninger. Enten ildstedet plasseres i et hjørne eller ved en delevegg fører dette med seg at innredningen og deler av husenes konstruksjon endres for å tilpasse seg dette. Innføringen av vindusglasset i husbyggingen bidrar også sterkt til disse endringene.

Jernovnenes inntog i denne byggeskikken førte med seg nye muligheter og utfordringer. I begynnelsen kostet ovnene så mye at det var hovedsakelig på embetsgårdene og i byene vi finner dem, og da sjelden mer enn en på hvert sted. I begynnelsen ble ovnene plassert inntil det murte ildstedet, med røykrør inn i pipa eller innunder røykkappa. Alternativt ble ovnen plassert i rommet ved siden av, med gjennomføring til pipa. En slik plassering var jo også bileggerne konstruert for. De tidlige ovnene var lite egnet for matlaging, så grua ble fortsatt det viktigste stedet for den slags aktiviteter. En jernovn stenger jo også lyset inne, så grua forble en viktig plass for kveldsarbeide og samlingspunkt etter mørkets frembrudd. Det var helt vanlig å utstyre nybygde hus med grue helt til ut på 1900-tallet. Utover på 1700-tallet blir ovnene, som før nevnt, rimelige i forhold til de flestes økonomi. Ovnene ble vanligere, og ved nybygging av hus ble det satt av plass til ovnene. Ikke bare ble det satt av plass, men bruken av store deler av huset forutsatte at det ble montert inn ovn. Studerer vi eldre skifter og branntakster tyder disse på at man mange steder ikke hadde råd til å kjøpe alle ovnene til huset på en gang, men at disse ble handlet inn etter hvert.

Ovner var statusmarkeringer, og plasseringen ble dertil markert. Ovner fra 1600- og 1700-tallet finner vi ofte plassert slik at de tar mye plass, så de markerer seg i rommet. En slik sentral plassering bidrar jo også til en bedre fordeling av varmen. I stuer i Østerdalen kan vi finne ovner plassert mellom kovedørene, og  en åpning i veggen gjør at flere rom varmes opp samtidig. Ovnene kan ofte ses plassert rett ut i rommet, isteden for langs brannmuren. Med klassisismen kommer også for alvor de dekorerte ovnsnisjene, som rammer inn og markerer ovnenes plassering. Byggeskikken utover på 1800-tallet tilpasser seg helt mulighetene som jernovnene gir.

Ovnsnisje fra ca 1760, her med en nyere ovn.

Klassisismen

Rokokkoornamentikken er dominerende på ovnene frem mot 1780, men allerede på den nevnte Mars på kanon av Bech er bakgrunnen utstyrt med vertikale riller. Dette er de første tegnene på at klassisismen er på vei inn i motivene på ovnssidene. Fram mot 1780 begynte de fleste verkene å produsere ovner med mer klassisistisk preg. I 1786 begynte Bærums værk å produsere den første versjonen av den såkalte ”Bukkevaseovnen”. Den kom i flere forskjellige versjoner, forskjellige størrelser og hos flere forskjellige verk frem mot 1830. I takt med at ovnene relativt sett koster mindre, blir det også vanligere med ovner i tre etasjer. Varianter av bukkevaseovnene dukker opp på de fleste verkene. Litt forskjellig uttrykk får de likevel: Eidsvoll verk bruker tre rettformede etasjer, Odals verk bruker pyramideformete topper, mens Næs jernverk gjør en omvendt variant av bukkevasens topp i sin Kentaurovn. Ovnene er enklere i ornamentikken en de eldre ovnene, og ovnenes konstruksjon gjør de mer egnet for serieproduksjon.

Bukkevase fra Odals verk, 1820-årene

Arkitektoniske ovner

Ved siden av de tradisjonelt utformede ovnene i klassisistisk stil tar flere av verkene fram såkalte arkitektoniske ovner. Disse kjennetegnes av en utstrakt bruk av arkitektoniske elementer, som søyler, buer og etterligninger av traverser. Treskjærerene får mindre fremtredende roller i utformingen av ovnene. Personer fra andre fagmiljøer formgir ovnene, slik som Henrich Meldahl (arkitekt/byggmester), Chr H Grosh (arkitekt) og Johannes Flintoe (tegner/maler).  I denne perioden henger utformingen av ovnene tett sammen med utformingen av gravstøtter og minnesmerker i støpejern. Blant de arkitektoniske ovnene regner vi også de støpeteknisk sett  avanserte figurovnene. Hygiea og Fortuna fra Næs jernverk og Vestalinnen fra Bærums verk er i praksis statuen omskapt til ovn. Dette var dyre ovner å produsere, og kun få eksemplarer finnes i dag. Perioden fra 1800 til ca 1830 blir på flere måter jernverkenes svanesang.

Gotiskinspirert ovn fra Bærums verk, ca 1840

Teknisk utvikling

I løpet av de 300 årene mellom 1530 og 1830 bidro ovnene til endringer i byggeskikken, men ovnene endret seg også, både teknisk og utseendemessig. Tidlig i perioden var slik at kun et fåtall hadde råd til å skaffe seg en ovn. I 1830-åra skulle man helst ha ovner i de fleste rom, og da helst store og for tiden teknisk avanserte og moderne ovner. Ovner ble byttet ut, for å vise at man hadde råd til å følge med i tiden, og for å spare brensel. En stor enkel vindovn med bibelske motiver, engang husets dyreste gjenstand, havnet i eldhuset/masstua, i gårdens tørkehus eller på husmannsplassen. Slike utskiftinger skjedde ofte i forbindelse med at utviklingen av ovnene hadde gjort ett hopp: etasjeovnene fra ca 1750, arkitektoniske eller klassisistiske ovner fra 1800-1830 og større etasjeovner fra 1850. Derfor er det ikke uvanlig i dag å finne ovner i bygninger hvor de tilsynelatene ikke hører hjemme.

Jernstøperiene overtar.

Utover på 1800-tallet tas det i bruk ny teknologi. Det blir mulig å smelte om igjen og fjerne forurensinger i råjern på en raskere og mer effektiv måte. Dette gjør at prisen på jernet faller dramatisk, og jernverkene er ikke lenger lønnsomme. Noen av de gamle verkene klarer å omstille seg, men flere bukker under. Næs jernverk og Bærums verk startet begge opp med støping i lukkede former i 1790-årene. Ovnene kan støpes tynnere og mer presist, de gamle formene blir utdatert. Nyvinningene i støpeteknikken gjør det mulig å lage detaljer og deler som før ikke var mulige. Blikkdørene forsvinner til fordel for støpte, trekkmekanismene får støpte deler, og trekrakkene forsvinner til fordel for støpte bein. Moten endret seg også, slik at de gamle ovnsmodellene , flere produsert i 60-70 år, raskt forsvant ut av produksjon.

Jernstøperiene dukker opp på forskjellige steder rundt om i landet, og bidrar til å konkurrere ut jernverkene. Nærmere 50 forskjellige produsenter av ovner er i drift for en kortere eller lengre tid i løpet av de siste 3/4 av 1800-tallet.

Aadals bruk nr 5. Datert 1848, trolig de første året de lagde ovner.

Aadals bruk – ett eksempel.

Ved Aadals bruk i Løten ble det drevet ei smie og produksjon av landbruksutstyr. I 1848 startet bruket også produksjon av ovner. Det nevnes at direktøren i juni dette året tok turen til Drammen for å kjøpe inn former til ”Berlinske ovner”. Fram til dette hadde ovnsprodusentene stort sett laget forskjellige ovner, selv om de ofte kopierte hverandre. Med støperiene ser det ut til at de i stor grad kjøpe sine ovnsmodeller fra modellsnekkerier eller fra firmaer som formidlet slike. Blant modellene som ble kjøpt inn til Aadals bruk finner vi ovner som b.la Bærums værk også produserte2. Allerede i 1851 har bruket minimum 15 forskjellige etasjeovner i sortementet, i tillegg til komfyrer. Priskuranten fra 1862 lister opp 22 katalognummer med etasjeovner, pluss varianter, 6 ”kogeovne”, 3 ”stegeovne” og 4 ”komfürer”.

Aadaløs bruk nr 27, ca 1900.

Nye ovnstyper.

Av katalogen ser vi nye produkter på ovnsmarkedet, nemlig ”komfürer” og ”koge-/stegeovne”. Dette var ovner laget spesielt for matlaging. Fra Bærums verk kjenner vi en kokeovn merket 1829 som er veldig enkelt støpt med forholdsvis tjukke plater. Vi skiller på kokeovn, som er enkelt konstruert med ringer i toppen for matlaging oppå, og komfur/stekeovn hvor det er laget en eller to luker for steking, baking osv. Utover fra 1850 blir disse stadig mer avanserte, med flere fyringsmuligheter, trekkinnretninger for jevnere steking, varmtvannstanker og varmeskap. Støperiene førte også mange produkter laget for disse ovnene, som gryter, vaffel- og andre kakejern, strykejernsvarmere og brennere for kaffebønner. Komfyrene førte med seg en stor forbedring i arbeidsforholdene for de som skulle lage mat og grua ble etter hvert overflødig.

Tidlig kokeovn, Bærums verk 1829. Disse ble enten satt på trekrakk eller direkte i grua.

Andre nye modeller for bruk ellers i huset kommer også. Rundovnene dukker opp i støperienes ”Priskuranter” utover fra ca 1870. Vi kjenner runde ovner fra blant annet Fossum Jernverk fra slutten av 1600-tallet, og ”kolonnen” var et vanlig motiv på de arkitektoniske ovnene. Rundovnene fra støperiperioden skiller seg imidlertid fra disse. Man kunne kjøpe rundovner av mange forskjellige størrelser, alt fra ”kahyttovn” og ”pigekammerovn” på under 1 meters høyde, til ”kirkeovn” på 3 meter eller mer. De fleste av disse er enkelt utformede ovner med glatte sylindre, med pånaglede pynteornamenter og krone på toppen. Enkelte ovner har mønstre preget inn i sylindre, brennkammer og fot.

Magasinovn, Aadals bruk nr 78.

Magasinovnen er også en ovnstype som introduseres i perioden etter 1850. Også disse ovnene har likhetstrekk med de arkitektoniske ovnene. Som rundovnene har de ett steinsatt brennkammer som krever at man fyrer med stående eller veldig kort ved, og ett system for varmefordeling i resten av ovnen. Flere jernstøperier, f.eks Trolla brug og Ulefoss jernstøperi, introduserte i årene rett før 1900 såkalte ”patentovner”, hvor varmen ledes rundt brennkammeret før den går ut i pipa.

Ovnmodellenes opprinnelse

Mange av ovnsmodellene som ble produsert i støperiperioden var i sortementet til flere av støperiene. Ofte er det ikke større forskjeller en støperinavn og nummer, mens ovnene ellers er identiske. Flere av ovnsmodellene finner vi også i Tyskland, og det er ingen tvil om at de norske støperiene enten kjøpte modellene fra Tyskland eller snek seg til å støpe av tyske modeller. Disse importmodellene ser ut til å utgjøre størsteparten av sortementet. Likevel finner vi enkelte modeller som ser ut til å være tegnet og patentert ved norske støperier. Utseendemessig følger ovnene tidens stilideal. Påvirkningen fra arkitekturen fortsetter og historismen, som er den dominerende retningen utover på 1800-tallet, styrer ovnenes ornamentikk. En titt på et tilfeldig utvalg vil vise blomsterranker, klassiske søyler og gotiske buer i skjønn forening. Perioden, som senere ble kalt stilforvirringens, hadde likevel sine normer. Ofte finner man gotikkovnen på herreværelset, mens den mest blomsterrike og rokokkopregete står i dagligstuen, kvinnenes domene i selskaper.

Ny oppblomstring

Inn på 1900-tallet, og da spesielt rundt årene 1905 og 1914, økte interessen for de gamle norske ovnene. Dette førte til at flere av jernstøperiene fikk arkitekter til å tegne nye ovner inspirert av de eldre norske, og med motiver knyttet til nasjonsbyggingen. Ulefoss Jernverk, som tidligere het Holden Jernverk, startet produksjonen av sin Modell 1776. Ovnen er fortsatt i handelen, nå rentbrennende, men fortsatt med ”Iris bringer et budskap til Juno” av Henrik Bech på siden.

Hvis vi tar en titt på byggeskikken ca år 1900, ser vi jernovnene som en viktig bidragsyter til hvorfor husene bygges slik de gjør. Store takhøyder, mange og mer spesialiserte rom, og gjerne en egen ovnsnisje i en eller flere av stuene. På kjøkkenet har grua forsvunnet, men en stor vedkomfyr dominerer innredningen. Husene planlegges med flere jernovner som en del av interiøret. Utover i århundret erstattes jernovnen av andre former for oppvarming, som parafinovnen, radiatoren og den elektriske panelovnen. Igjen blir jernovnene satt ut i uthuset eller kastet.

Ser vi på utviklingen i dag er den noe annerledes. De fleste nye hus bygges med en eller flere jernovner, og ved restaurering av eldre hus hentes de gamle ovnene inn igjen. Restaurering og salg av gamle ovner har blitt en mulig næringsvei, og med begrunnelse i antikvariske verdier er ovnene fra før 1940  gitt varig dispensasjon fra utslippskrav.

Vedkomfyr fra Drammens jernstøperi, produsert etter 1910.

Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet for nettstedet «Bygningstradisjoner i grensetrakter». Originalartikkelen inneholder fler bilder, og kan lastes ned som pdf: Jernovner i Norge