Hjemvegen

ymse okt 048

Det er en klisje. Som den gamle mannen og havet. Men det er der vi møtes best. Livet og jeg. Der vi føler hverandre. I klisjeen lever jeg.

Jeg runder svingen, ser fløterkoia. Den har ingen egentlig funksjon lengre, ikke noe egentlig mål. Den eksisterer, som meg. Koia er lav, mørk og med grove solsvidde stokker. Ingen vet når den ble bygd, eller hvem som bygde. Her hvilte fløterne ut etter lange dager ved elva. Svette, våte klær, svart kaffe. En verden som er borte – likevel aner jeg glimtet av den når jeg lukker opp døra, kjenner lukten som bare finnes her.

Veggstokkene er grove, hogd til av stokker som har levd lenge. Jeg har sjekket før, flere av de har mer enn 150 årringer. Veden ytterst er vridd, aldersved. De som bygde visste når en furu var moden, hvilke trær de skulle velge for at bua skulle stå. Den har overlevd funksjonen, ingen fløter lengre. Forestilte de seg de, karene som bygde? Nå overnatter av og til noen fiskere, for familier på tur gir den nye krefter ti slitne barnebein: «Se, der er koia!»

Den bærer alderen med verdighet, sum furer i en gammel manns ansikt. Med alder kommer spor etter vær og vind, noe bukker under. Det er derfor jeg er her, med mat i sekken, kaffe på termos og øksa på skulderen. Bunnstokken på nordveggen er moden for utskifting, en del må ofres for at fløterkoia skal få leve videre.

Jeg felte treet i vinter. Lette lenge etter det rette, etter formen, barken og kvistene som avslører kvalitetene. Hans Børli var tømmerhugger, og diktet på brakka om kvelden. Han skrev om den dårlige samvittigheten når stubben sto der fersk, og kjempen i skogen var felt. Jeg forstår ham, kjente kloen rundt hjertet den dagen i februar da furua lå der. 210 årringer. Da Napoleon forlot St Helena for nok en gang å kaste Europa ut i krig sto denne furua her, liten og trassig under høye kroner. Da Norge ble fritt var den over 100.

I dag ligger den ved koia, med barken på, passe tørr og med lite sprekker. Klar for et nytt liv. Nå er det den, øksa og meg. Jeg legger til stokken, fester den med bindhaker. Buen opp, snorslår og merker. Flytter den litt, hogger skårer, en etter en. Selv om fler av de flinkeste tradisjonshåndverkerne i Norge i dag er kvinner, så gir dette samspillet mellom verktøy, emne og kroppsarbeid meg en ekstra følelse av mandighet.

Øksa jeg svinger fant jeg en gang i et nedfallent skur, slengt i en krok. Rusten, hakkete og med knekt skaft. En gang ble den smidd av øvede hender, i et lavt røykfylt rom fikk den form under lyden av amboltklang. Med varme og hammerslag, kanskje med hjelp av en nervøs læregutt, bygde smeden all sin kunnskap og erfaring inn i en klump metall. Erfaring bygget opp gjennom generasjoner, korrigert, justert og forsterket gjennom eget virke helt fra første dagen han var oppslager for sin far.

Jeg tok øksa ut fra skuret, bar den hjem, skjeftet den, slipte og formet eggen, pustet inn nytt liv. Verktøy for menn. Alle kan kjøpe grønne eller gule plastdingser på Maxbo. Fylle en bil med pipende og summende leker, og kjøre rundt og vise fram slik gutter gjør. Øks er verktøy for menn – krevende, nådeløs, avslørende. Rett bevegelse gjør godt arbeid, feil bevegelser er bortkastet energi eller ødelagt emne. Eller verre. En vri på håndleddet, og øksa vil bite meg i leggen.

Dette er ikke vedhogging, som slappe forfattere og kulturfolk gjør for å vise seg. Dette er ekte, det er presisjon, kraft og formgiving på en gang. Etter skåringen hogger jeg ut skalkene imellom. Kjenner på hver bevegelse, hvert flytt med foten, hvert sving med øksa, flytter hendene for hvert hogg. Ett hugg er enkelt, hundre er slitsomt, tusen skiller den virkelige håndverkeren fra resten. I hodet snurrer filmen av tradisjonshåndverkeren som har drevet med dette hele livet: de mjuke bevegelsene, hånden som flytter seg rundt på øksa etter hvor belastningen ligger, balansen i kroppen, hver eneste bevegelse rasjonell. Karene som en gang bygde denne koia hadde gjort dette hele livet. Å gjøre tungt arbeide som dette dag etter dag, uke etter uke, krever ferdigheter. Knapt noe levende menneske i Norge i dag er på det nivået.

Så er det pause. Litt mat, litt drikke og hvile. Andre tanker. Jeg planlegger neste økt i hodet, hører stillheten i skogen og bruset fra elva.

Den nye stokken er ferdig formet, alt som er igjen av arbeidet er en haug med flis. Nå gjenstår å lafte stokken inn i veggen. Jeg bruker en provisorisk stokkvender til å vippe stokken inn i veggen, måler, streker opp. Ut igjen med stokken, lodde og feste med bindhaker. Starter med nedhogget, deretter kinningene. Jeg følger et tusen år gammelt bevegelsesmønster, samspillet mellom stokken, øksa og meg er det samme som i slutten på vikingtiden. Hogger laftene i begge ender, vipper stokken tilbake og prøver. Slurv gjør at jeg må ha den ut en gang ekstra for å tilpasse. Snekkere kan bli så sinna de vil, menn biter det i seg og jobber videre. Eller blir forbanna. Men her hjelper ikke forbannelser. Naturen og historien har lagt rammene, det er meg det kommer an på.  Tredje gangen er det klart for å medra. Finpussing av formen, så passer stokken som den skal.

Sekken er pakket, øksa lagt bort. Snur meg i svingen, titter bort på koia der den nye stokken lyser i fersk ved. Så er vi hele igjen.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Historier, Hus og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

3 svar til Hjemvegen

  1. Per Christian Burhol sier:

    veldig levende skrevet, kan kjenne meg igjen i det du skriver med å nærmest føle det man jobber med. Selv lager jeg redskaper i stein slik de gjorde for mange tusen år siden, men følelsen er den samme enten det er ved eller flint tror jeg.

  2. Heidi Rødven sier:

    Vakker og poetisk skildring ispedd ett innblikk i et håndverk som ikke veldig mange av oss kjenner lengre. Selv uten å være håndverker satt jeg med følelsen av å være med i skauen.

  3. mittsnitt sier:

    Fint skrevet og bra gjort, men hvorfor behovet for å snakke nedsettende om «slappe forfattere og kulturfolk» som du antar hugger ved for å vise seg? Selv folk som ikke lafter tømmer til daglig kan ha stor glede av å hugge ved til peisen, til og med uten at noen ser dem. Og følelsen av nærhet til natur og håndverkskultur tilhører heldigvis alle interesserte, uansett hvilket kunnskapsnivå vi befinner oss på. For øvrig: Bra blogg du har!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s