Restaurering

Vestsjøberget i Trysil under restaurering i 2007

Vestsjøberget i Trysil under restaurering i 2007

Ordet dukker ofte opp når vi snakker om gamle hus. For folk flest handler det om å sette huset i stand, gjerne å gjøre ganske mye endringer på vegen for å få det slik en vil. I det «proffe» kulturminnevernet bruker vi begrepet når målet med det vi gjør er å føre huset tilbake til en tidligere tilstand. Kulturminnevern som fag ble utviklet tidlig på 1800-tallet, den personen som gjerne knyttes til ordet restaurering er den franske arkitekten Eugène Viollet-le-Duc. Han fikk ansvaret for å restaurere mange av de franske monumentene, bl.a. Notre Dame i Paris. Et kjennetegn for arbeidene hans var at bygningene ble tilbakeført til en tilstand de kunne hatt, eller en tilstand han mente de burde hatt ut fra hans ideal gotiske arkitekturen. Begrepet «stilrestaurering» knyttes gjerne til le-Duc.

Det oppsto tidlig en reaksjon mot denne måten å behandle kirker, slott og hus på. Engelskmannen John Ruskin var den tydeligste eksponenten for dette, og mente at restaurering var å ødelegge monumentene. De burde heller konserveres, få være i fred. Kun ved å la sporene etter vær, vind, slitasje og tid være synlige kan vi fornemme historien.

Men har dette betydning for oss som eier gamle hus i dag? Eier du et hus som er fredet eller regulert til bevaring må du forholde deg til antikvariske myndigheter, som vil mene noe om hvilke valg du skal ta. Teoriene til de to førnevnte herrene vil du nok kjenne igjen i hva de sier. Søker du penger fra fylkeskommunen eller kulturminnefondet må du regne med å forholde deg til det som kalles «antikvariske prinsipper». Ellers står du fritt til å ta dine valg med huset ditt. Da er spørsmålet heller: hva er lurt, og hva er det du vil oppnå?

Det er alltid fristende å grave i tapetlagene, se hva som er bak plater og panel, eller å se for seg hvordan huset ville vært med eldre vinduer eller uten det rare påbygget fra 1930-tallet. Vi drives jo litt av lysten til å se hvordan det er under, hvordan det var før. Vi elsker skattejakt, vi elsker å fantasere og vi elsker å se fantasiene bli virkelighet.

Men hva skjer når vi tilbakefører? For det første vil det aldri bli som det en gang var. Uansett. Selv den dyktigste antikvar vil alltid skape en tolkning, et kompromiss mellom det som var og det vi ser i dag. Og må du gjenskape noe som er borte vil det du legger til være nytt. Alltid. Det nye er en kopi, mens det du kaster er originalt. For det andre må du fjerne ett eller flere av lagene med historier huset bærer utenpå hverandre, som lagene i en løk. Selvfølgelig er ikke alt like verdifullt. Å kaste ut huntonittplater fra 1970-tallet for å få fram bred fin originalpanel er neppe noe du vil angre på. Men det er fort gjort å gå for langt. Det er ikke uten grunn at fagfolkene advarer mot tilbakeføringer. Det er en vanskelig øvelse, det vil alltid dukke opp noen vanskelige valg undervegs, og faren for å få et resultat som står seg dårlig over tid er stor.

Likevel ender ofte fagfolkene, på tross av advarslene, selv opp med å ville restaurere, føre tilbake til slik de mener det var. Hemmeligheten er å stoppe i tide før skattejegeren tar overhånd og fantasien blir for overbevisende. Ellers risikerer du å miste både det du først satte pris på ved huset, og dets egentlige historie. For det er det du har fra før som er ekte vare.

Opprinnelig publisert i magasinet «Norske Hjem» nr 2 2014 

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Hus og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s