De som beveger verden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Deltakere på workshopen for unge håndverkere på Bygdø diskuterer oppmerking

Ikke et vondt ord om kunsthistorikere, arkitekter, antikvarer eller ingeniører. Men om vi skal ta vare på bygningsarven vår er det håndverkerne som må gjøre mesteparten av jobben. Men la nå ikke dette lure deg til å hanke inn hvilken som helst håndverker fra gata, her trengs noen med rett kunnskap og holdninger.

Gamle hus er ikke som nye. Det er jo derfor vi bryr oss om dem. Skal man sette i stand eller endre krever det også at man vet hvordan husene er bygget og fungerer – vi må ha håndverkere som har kunnskapen og holdningene som skal til. Kunnskapen er ikke bare et redskap for å holde bygningene i hevd, den er også et mål i seg selv. Vår husbyggingskunst er en viktig del av vår kulturarv, som vi både skal ta vare på for vår egen del, og som en del av våre internasjonale forpliktelser. Norge skrev under på UNESCO-charteret om immateriell kulturarv i 2007.

Møteplassene

For å få til dette er utdanning viktig så klart. Men minst like viktig er muligheten for at håndverkerne kan møtes og praktisere sammen. Dette skjer gjerne på forskjellige kurs, og på møtearenaer som treseminaret på Dovre eller Håndverksdagene på Røros. Disse arenaene er også viktige for å gi håndverkerne inspirasjon til å dyrke tradisjons- og restaureringshåndverket. I starten av juni samlet Fortidsminneforeningen 45 unge håndverkere fra 21 land i Europa til en ukes workshop i Oslo. Som en del av programmet bygde de, under instruksjon av dyktige håndverkere fra Norsk Folkemuseum, et tradisjonelt vestnorsk grindbygg. Bygget ble så montert opp på Universitetsplassen, hvor det sto som en fin kontrast til de Grosch-tegnede universitetsbygningene.

Noen av deltakerne syntes det var pussig at de på en workshop om bygd kulturarv skulle bruke tre dager på å bygge et nytt hus. Forklaringen er enkel, og etter hvert sto det som en selvfølge for alle som deltok: kun ved å bygge et tradisjonelt hus fra starten av kunne de få innblikk i hvordan huset er konstruert og fungerer. Med denne innsikten er det så mulig å utføre utskiftinger og reparasjoner som ivaretar bygningen og bygningstradisjonen.

Lafting – for klima og kulturarv

Akkurat dette poenget gjør en av vårens debatter så viktig: skal det fortsatt være mulig å bygge nye laftede bolighus her i landet? Forslaget om å fjerne denne muligheten er begrunnet ut fra energibruken i huset i «driftsfasen», men er i praksis dårlig klimapolitikk. Regner vi med energibruken i produksjonsfasen og tar hensyn til husenes levetid kommer laftehus meget godt ut. Det bygges ikke veldig mange nye laftehus, men produksjonen av disse husene og hyttene utgjør den kanskje viktigste arenaen for opplæring: byggeplassen. Der utveksler håndverkerne erfaringer ved å diskutere og ikke minst ved å ta etter hverandre. Vi snakker tross alt om handlingsboren kunnskap. Bygging av nye laftehus tilfører erfaring, kunnskap og innsikt til nye generasjoner håndverkere, og viderefører en 1000 år gammel tradisjon. Det bør være veldig gode argumenter framme dersom denne tradisjonen skal stoppes. Så langt har argumentene vært elendige, noe Fortidsminneforeningen og Norsk Kulturarv sammen har gitt Kommunaldepartementet beskjed om.

Håndverkeren som forsker

Skal vi ta vare på bygningsarven holder det ikke bare å videreføre den kunnskapen vi har, vi må også tilegne oss mer av det som er glemt de siste hundreårene. For å få til dette må vi jobbe systematisk med å hente lærdom av det vi gjør og fra de stående bygningene. Jeg vil påstå at den viktigste forskningen og kunnskapsinnhentingen i bygningsvernet nå foregår i håndverkermiljøene. Gjennom 150 år har arkitekter, kunsthistorikere, arkeologer og antikvarer bygget kunnskap gjennom forskning og erfaringsutveksling. Nå er det håndverkernes tur: deres studier av materialer, materialspor, tekniske løsninger og arbeidsoperasjoner vil bringe oss mye kunnskap i årene framover.

Mye forskjellig kunnskap må til når vi skal ta vare på de eldre byggene våre. Håndverkerne gir viktige bidrag i alle fasene i dette arbeidet, både når vi ser på hvert enkelt hus og når vi tenker bygningsarven vår under ett. Her er det bare en ting å gjøre: slipp dem til.

Teksten er tidligere publisert i magasinet Norske Hjem, nr 4/2015

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Betraktninger, Hus og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s