Den lange vinteren – og kongens haug.

rh vinter

«Det fyrste er at det kjem ein vinter som er kalla Fimbulvinter.
Då driv det snø or alle ætter, det er sterk kulde og kvasse
vindar, ingen ting har gagn av sola. Det er tre slike vintrar –

utan sommar imellom.»

Fimbulvinteren. Infernoet av kulde, snø og vind som man i norrøn tid trodde ville komme forut for Ragnarrok. En klimakatastrofe som skulle ramme menneskene. Om de som bodde her nord for over 1000 år siden skulle ha forestillinger om virkelig ugunstig vær, så er det ikke så rart om de tenkte seg «alle vintres mor». Og ikke bare var denne vinteren ekstra kald, den var også ekstra lang – tre vintre uten sommer imellom. Mye tyder på at denne forestillingen hadde rot i en virkelig hendelse.

«dette året fant et ytterst fryktelig forvarsel sted, for solen avga sitt lys uten styrke… den minnet mer og mer om en solformørkelse, for strålene den kastet var ikke klare.»(Prokopius, Bysants år 536)

Noe ekstraordinært skjedde med klimaet på jorda i 536. Skriftlige nedtegnelser viser til uår, kulde og blodrød himmel. Klimaet mange steder på kloden var kraftig endret i nærmere ti år. Det ble en periode med store endringer rundt om i verden- rikers fall, nødsår og folkevandringer. Mye tyder på at det skjedde dramatiske samfunnsendringer også i Norge og Skandinavia disse årene. Den svenske forskeren Bo Gräslund knytter hendelsene i 536-37 til den norrøne forestillingen om fimbulvinteren, og mener at vikingtidens historier hadde bakgrunn i erfaringer som da var flere hundre år gamle.

Hulvegen opp mot gården Haug, hovedvegen østover. Den går rett forbi Raknehaugen, og kan være eldre enn selve haugen.

Dendrokronologi – studiet av sammenhengen mellom årringer i trær – kan fortelle oss mye om klimavariasjoner bakover i historien. Metoden er også mye brukt til å bestemme byggeår på eldre hus. Ved å studere tre fra arkeologiske funn rundt om i Europa får man bekreftet at det skjedde noe ekstraordinært i år 536. Hva vet vi ikke sikkert – det kan ha vært ett eller flere vulkanutbrudd, eller det kan ha vært ett kometnedslag som frigjorde store mengder støv til atmosfæren. Sola ble matt, himmelen blodrød og klimaet kaldere. Trærnes årringer viser dårlig eller forstyrret vekst.

lorange

Loranges skisser av Raknehaugen. Gjengitt fra Dagfinn Skre: Herredømmet.

«Jeg så den for første Gang for aldrig at glemme den, saa imponerende forekom den mig at være…» (Anders Lorange)

I Norge har vi bare ett kjent byggverk som inneholder trær som vokste i år 536. Raknehaugen i Ullensaker er nordens største gravhaug, og ble bygget med store mengder tømmer. Det vil si – om det er en gravhaug er usikkert, men det er funnet en branngrav nær midten av haugen. Det finnes ingen andre byggverk i Norden laget på denne måten. Haugen er bygd opp med vekslende lag av leire, sand og tømmer. Totalt ligger det 75000 tømmerstokker i haugen, fordelt på tre lag. I bygda eksisterer det en gammel myte om at en Kong Rakne skulle ligge begravet i haugen, mellom to hvite hester og under «velte på velte med tømmer». De 21 år gamle hobbyarkeologen Anders Lorange fikk høre denne myten da han kom til Ullensaker i 1868, og startet sin egen private utgraving i 1869. Han fant aldri hverken kongen eller den skatten han håpet på, men fikk bekreftet myten om tømmeret. Siden han også oppgir at ingen hadde gravd i haugen før ham kan det tyde på at kunnskapen om tømmeret har overlevd i 1300 år. I seg selv en fascinerende tanke, og en interessant parallell til Gräslunds teori om at forestillingen om fimbulvinteren i den norrøne tankeverdenen.

rh

«Gid Nornerne bedre lønne dit Arbeide end… mit. Saalangt som hid kom jeg ind i Raknehaugens indre, men maatte vige for Vanskelighederne…»

Raknehaugen ble en skuffelse for Lorange, som la igjen norgeshistoriens mest berømte flaskepost i hullet før det ble fylt igjen. På tross av at lokalbefolkningen ba om at Raknehaugen måtte få ligge i fred, ble den på nytt utgravd i 1939/-40, under ledelse av arkeologen Sigurd Grieg. Denne gangen gikk de mer grundig til verks, og grov ut mellom 2/3 og ¾ av haugen. Tømmeret ble fjernet for at de skulle komme til, og lå lenge ubeskyttet. Denne anledningen brukte forstkandidaten Asbjørn Ording til å gjøre grundige undersøkelser av stokkene. Han konkluderte med at 98% av tømmeret var felt vinteren før haugen ble bygget, og at de hadde snauhogd ett område på nær 1000 mål med ungskog, trolig gjengrodd beitemark. Tømmeret viste ikke skader fra innsekter o.l. Det tyder derfor på at det ble dekket til av jord første sommeren, med andre ord at haugen ble bygget kort tid etter at trærne var felt.Totalt har an beregnet at minst 350 mann trengtes for å bygge haugen gjennom nær ett år. Hvorfor haugen ble bygget, og for hvem, det vet vi ikke. Det vi vet er imidlertid at det må ha vært etablert et samfunn på Øvre Romerike, stort, rikt og organisert nok til at de kunne ha mellom 350 og 500 mennesker i arbeide med å bygge dette voldsomme byggverket nesten ett helt år. Den romerske historikeren Jordanes ramset på midten av 600-tallet opp navnene på de germanske stammene. Kanskje hans «raumere» hadde sete her, slik Dagfinn Skre og flere med ham skriver? Det er uansett på det rene at denne enorme haugen – 90 meter i diameter og 19 meter høy – er ulik alt annet bygget i Skandinavia.

rakne 4

Ordings bilder og beskrivelser av skiveprøver fra Raknehaugen.

Vi vet ikke når Raknehaugen ble bygget. Lorange satte haugen i sammenheng med «raumernes rike» nevnt av Jordanes, og selv om andre dateringer har vært foreslått har dette holdt seg godt. Anton W Brøgger mente Raknehaugen var en minnehaug – en kenotaf – og koblet den til Teoderiks monument i Ravenna i Italia, og et byggeår tidlig på 600-tallet. I dag er det allment akseptert at haugen har et ca byggeår mellom 500 og 550 e.kr, altså folkevandringstid. Spørsmålet er om vi ikke, med en klimakatastrofes hjelp, kan komme nærmere. Avstanden til år 536 er ikke så stor, det er ikke usannsynlig at der er hendelsene dette året og årene rett etter som har bidratt til den ekstraordinære markeringen som byggingen var.

For kanskje var fimbulvinteren fersk i minnet? Haugen kan være en markering for en fallen konge, men også for klimaet som endelig var tilbake til det normale. Uansett kan klimakatastrofen hjelpe oss til å sette eksakt byggeår for Raknehaugen. I sitt arbeide med tømmeret fant nemlig Ording ut at de fleste av stokkene hadde et sett deformerte årringer, resultatet av ett år med nesten ingen vekst.

rakne 2

Bilde av stammeskive med beskrivelse fra Ording. Her som på bildet over er den uregelmessige årringen merket med hvitt.

«…fordi det viste seg at en bestemt årring var så eiendommelig utformet at den i kombinasjon med trærnes hugstår ble et utmerket kjennetegn.»

På foto i sin artikkel er denne deformerte årringen tydelig, og i tillegg markert av Ording med en hvit flekk. Årringen er eiendommelig fordi den knapt er synlig. Den indikerer en sommer nærmest uten noen vekst, 15 år før trærne ble hogd. Gitt at dateringen til 500-tallet stemmer, noe som er sannsynlig, siden den også ligger innenfor intervallet på C14-dateringer som er utført, så må vi regne med å finne den ekstraordinære vekstsesongen 536 i prøvene. Og det gjør vi. Ording påviser at det ikke er synlig vårved fra stammenes siste vekstår, men at de er ferdig vokst året før. Vi kan da med stor sannsynlighet slå fast at et stort antall tømmerhuggere ble sendt til skogs vinteren 550-551 for å hugge tømmer, og at Raknehaugen ble bygget året 551.

rak2

Raknehaugen og omgivelsene har fortsatt mange hemmeligheter på lager. Her fra en markvandring i 2008 med arkeologistudenter. Kort tid etter bildet ble tatt ble det funnet en til da ukjent overpløyet gravhaug fra jernalderen.

Raknehaugen er reist i et maktsentrum vi vet minimalt om i dag. Haugen er Norges største gåte, og det er knyttet mange spennende myter til den. Det er på tide å ta enda en runde til med haugen – den har hemmeligheter som venter på å bli avslørt, også beretninger om en klimakatastrofe. Fortsatt har Raknehaugen mulighet til å oppfylle Loranges ønske om at den

«…kunde blive et gavnlig Middel til at vække og udbrede Sandsen for vor Oldtid og dens Minder.»

Denne teksten hviler tungt på tre arbeider: Bo Gräslunds «Fimbulvintern, Ragnarök och klimatkrisen år 536–537 e. Kr.», Asbjørn Ordings «Skoghistoriske analyser fra Raknehaugen» og Anders hagens «Gåten om kong Raknes grav». Konklusjonene i teksten er på ingen måte tungt vitenskapelig belagt, og må derfor ses på som spekulasjoner. Likevel anser jeg de for så vidt sannsynlige at de – sammen med Norges største gåte Raknehaugen –fortjener nærmere undersøkelser.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Historier, jernalder og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s