Det fremmede

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Eidsvolls plass, desember 2015.

Det står et lite hus på Eidsvolls plass. Det er ikke noe merkverdig ved det. Vi har sett det før, mange ganger. I vegkanten, ved skogbrynet eller i jordbrukslandskapet. Det er lite, rødt, slitent og med blinde øyne. Ganske vanlig, ordinært, og for mange av oss noe hverdagslig. Men det er det ikke lengre. Kunstneren Marianne Heske har omskapt det – uten å endre det, men kun ved å plassere det et annet sted. Det er blitt noe spesielt, faktisk en sensasjon. For det er ikke lengre en ensomt hus i skogen, det har blitt kunst foran Stortinget. I landets hovedstad i 2015 har det blitt noe fremmed, noe som plutselig har en eller annen mening.

«House of Commons» står det på skiltet. Stortingspresidenten klipper snora, og sammen med Oslos kulturelite går vi inn. «Fantastisk!». «Genialt!». «Så spennende!». «Så autentisk». De fillete gardinene har blitt med på turen fra Hobøl. Hver plankebit, hver murstein. Og utslagsvasken og den ene krana som en gang var et mirakel der den brakte rent, kaldt vann inn i huset. En gang var den en velsignelse, nå er den en raritet.

«Hvor skal det videre» spør alle. «Paris?». «London?». «Berlin?» «Tokyo?» Så går vi over gata til mottakelsen, vin og tørt brød med god skinke fra Parma. Og taler. Det snakkes om Freud, om det uhyggelige, om det vi har forlatt. Huset kunne kommet fra Mars.

Hvordan forholder vi oss til gamle hus – til vår egen historie? Som noe rart, et besøk fra en annen planet? Eller som en del av oss, som en del av vegen fra den gang og til evigheten og forbi? Jeg tror på kontinuitet, jeg tror på at modne samfunn forholder seg til sin historie som en del av seg selv. Gjennom årene har jeg besøkt mange hus med historier, mange flotte bygg og anlegg. De mest spennende er alltid de hvor eierne omgås huset og historien som noe hverdagslig. Med respekt for historien, men som noe man er en del av.

Når jeg går har det blitt mørkt, huset står der alene med litt skjevt flomlys fra ene siden. Jeg får lyst til å ta det med hjem, gi det litt omsorg og et nytt liv. En ny bunnstokk, litt komposisjonsmaling og nye restaurerte vinduer. Og litt trøst: «Så så, du skal få være her nå. Ingen kommer for å flytte deg mer eller for å filme deg og snakke om hvor rar du er. Her kan du se ut over gulmoden åker hver høst, og få komme til nytte igjen. Som hus, som noe vanlig. Som en fortsettelse av det som var, ikke som en løsrevet raring. Neida, du skal få slippe å dra til Paris. Og du skal få stå her med din historie om levd liv og om den gangen du var raritet i den store byen. Kanskje til og med Marianne kommer innom, med litt ost til husmusene. Og kanskje med et smil i munnviken, fordi hun vet det ble riktig til slutt.»

Teksten er tidligere publisert i  magasinet Norske Hjem desember 2015.

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Betraktninger, Hus og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Det fremmede

  1. Else Sprossa Rønnevig sier:

    Veldig bra skrevet Ola og bare så du vet det så har også jeg lyst til å ta dette huset hjem og vise det omsorg og gi det livet tilbake med lys i vinduene og duft fra nystekt brød på kjøkkenet : )

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s