Husk…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Landsbyen nærmest skinner der den klamrer seg til fjelltoppen. Solen har for lengst forsvunnet her i Perinaldo hvor vi sitter, men bebyggelsen noen kilometer lengre mot nord lyser varmt i de siste solstrålene.

«Se så flott den er» sier jeg til tiåringen. «Lurer på hvilken historie den har?»

«Har alle steder en historie pappa?», svarer hun.

«Ja», sier jeg og ser på henne – «alle steder har en eller annen spennende historie».

To dager etterpå er fristelsen blitt for sterk. Vi tråkler oss gjennom landskapet i Liguria med den leide Renaulten, på veger brattere, smalere og mer skumle enn noen jeg har kjørt hjemme i Norge. Ungene ville nok heller vært på stranda, men fars nysgjerrighet vinner for noen timer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Som mange andre gamle byer i Italia ligger Baiardo langs en smal rygg i terrenget. Vi kommer inn langs eggen fra den ene siden, i den andre enden slutter byen i et stup. Spektakulært og mektig i dag, effektivt for oversikt og forsvar gjennom hundrevis av år. Et trenet øye biter seg fort merke til den store kirken, som ligger overraskende tidlig på vegen utover mot stupet og befestningen. Den ser ut som en typisk lokal landsbykirke, men alt er litt for rett, litt for jevnt, for lite slitt. Det er som om historien mangler, kirken har rett og slett for få rynker og arr. Likevel går vi inn, og interiøret gir samme preget. Dekoren er for ren og perfekt, murene uten tegn av slitasje. Vi leggerer noen euro i kassen, og tenner lys ved et sidealter. Ungene setter forsiktig på plass hvert sitt, jeg som alltid to.

«Hvorfor to pappa?»

«Fordi dere er to.»

Overgangen fra stillheten og det kjølige mørket til varmen, lyset og byens lyder utenfor vekker meg alltid opp litt ekstra. Vi trasker videre mot byens hjerte – kjøper is i en kiosk, rusler rolig over torget hvor en gjeng syklister har satt seg ned ved en av kafeene for å fylle opp igjen med energi etter alle høydemetrene. Så kommer forbudsskiltet for biler, så etter noen meter til det samme for motorsykler og scootere. Det blir stadig smalere, faktisk ekstremt selv for en Italiensk middelalderby å være. Tomme hus hvor pussen for lengst har rast ned, bleke skilt med «Vendesi» – til salgs. Stillaser og stag som holder oppe hus. I et smug har noen sopt sammen en del rask, men gitt opp før jobben var fullendt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg tror vi har gått feil, men finner et skjevt skilt som peker retning. Etter noen flere smale smug står vi plutselig foran en stor kirke. Uten puss, uten vinduer og uten tak. Baldakinen over inngangen holdes oppe av to romerske søyler, i taket skinner den eneste synlige fresken på utsiden mot oss. En hvit due mot blå bakgrunn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

«Pappa, hvorfor har ikke kirken tak?»

«Jeg vet ikke helt – kanskje de sluttet å bruke den, så har taket falt ned. Nå er det en ruin.»

Innenfor er gulvet dekket med grønt gress som rekker oss til anklene. Et sidekapell er kantet med søyler som kan være romerske, kanskje eldre. All pussen i hele kirken er vekk, bortsett fra i det første sidekapellet til høyre for inngangen. Der står den hvit og velholdt.  Alteret har ferske blomster, men det er rotete, og virker litt halvhjertet passet på. Over sidealteret står en skulptur av en fransiskanermunk med et barn på armen, over hans hode en enkelt ring med tekst:

Memento mori.

Husk, du skal dø.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg fryser litt på ryggen, aner noe mer. En lurvete og solbleket plakat hjelper oss inn i historien:

I 1887 bodde det drøyt 800 mennesker i Baiardo. 23. februar, etter en solid karnevalsfeiring, så var menigheten samlet til gudstjenesten som markerer fasten. Midt under messen rystet et digert jordskjelv byen. Taket raste ned og drepte 202 mennesker, 10 til døde senere av skadene. Fra sin plass oppe ved alteret så presten en fjerdepart av menigheten bli knust under steinmassene. Han må ha hatt sine samtaler med sin gud for å komme videre – om han noen gang gjorde det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

På denne plassen øverst i Baiardo har det vært tempel eller kirke i mer enn 2000 år. Jordskjelvet og tapet av så mange mennesker førte til at byen forlot sin historie, og bygget en ny kirke. Den som fortsatt i dag fremstår som ny og glatt. De lot en ruin få beholde den mest markante plassen i byen, og lot den forfalle. Kun en hvit fugl på veg til himmelen gjenstår. Og et skinnende hvitt sidekapell med et ordspråk som neppe passer bedre noe annet sted.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg fortalte jentene historien etter at isen var spist opp. Før det tror jeg de forsto at dette var noe spesielt – kanskje på grunn av måten jeg oppførte meg, eller kanskje på grunn av noe annet. De ble fanget en kort stund, men heldigvis har de ikke referanser som gjør det mulig å forstå. De spurte aldri hva teksten over alteret betydde, og jeg forklarte det ikke heller. Bevisstheten om døden kommer tidsnok til de fleste. For oss voksne derimot, er det nyttig at historien i ny og ne visker oss i øret at vi faktisk ikke er udødelige.

Vi kjørte innom flere flotte byer på vegen, før dagen ble rundet av med noen timer på stranda. Vel tilbake på takterassen i Perinaldo var solen forsvunnet bak åsen, kun i nord skinnte det i en landsby på en åskam. Den føltes mye nærmere.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Historier, Ut i verden og merket med . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Husk…

  1. Arve J. Nilsen sier:

    Nydelig fortelling. Godt skrevet. Satte ting på plass, liksom. Takk, Ola,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s