#denfølelsen

dor-os

Hvorfor i all verden driver vi nå med disse gamle husene? Støv, rot, hardt arbeide og ubehagelige overraskelser? De gode og saklige argumentene har vi jo – men hva er det egentlig?

«Jon. Ta med Ola og vis ham stua di».

Vi var vært på farten flere lange dager med befaringer, sett på det ene huset og gårdstunet mer spennende enn det andre. Jeg jobbet i prosjektet «Bygningstradisjoner i grensetrakter», en av aktivitetene vi gjorde der var å arrangere ekskursjoner for fagfolk for å se på byggetradisjonene på begge sider av grensen mellom Norge og Sverige. Noe av det morsomste og mest lærerike jeg har gjort. Dette var på slutten av en slik tur. Vi var i Os i Østerdalen, og skulle slippe av en av deltakerne på turen på gården der han bor.

Ute av bilen fulgte jeg Jon over tunet med brunsvidde driftsbygninger, over til en toetasjes stue med okerfargede vegger og torvtak. Kveldssola varmet med sine siste stråler inn på tunet, det var egentlig litt for mørkt til å se et hus med lave småruta vinduer og uten moderne belysning. Jeg var helt uforberedt, visste knapt hvor jeg var. Døra gled opp, og vi skrittet inn over en slitt terskel. Plutselig sto vi i en av landets flotteste dekorerte stuer. Okergule vegger med rødfarget ådring nederst. Lister og vindusomramminger med marmorering i grønt og blått. Små border av blomster som slynget seg under taket og bortover veggene. En kaskade av farger, men likevel avstemt. Malerne Sønvis Olssøn Holemoen og Ole Anderssøn «Bedokken» Dalseg dekorerte stua i årene 1822 til 1833, for Jons forfedre. Med enkle men effektive penselstrøk. I andre etasje ligger fortsatt steinen de rev pigmentene på, og rett ved siden av er regnskapsboka hvor malerne har kvittert for mottatt betaling.

rivestein

Da jeg tok de første skrittene inn i stua var jeg helt uten forventninger, og mens øynene vendte seg til det svake lyset sto tiden stille. Det var som om hodet trengte tid til å oppfatte hva dette var. Til å fatte hvor pent det var, se detaljene, fargene, komposisjonen. Sansene slet med å fordøye alt, og jeg sto midt i stua men samtidig midt i en annen tid, en annen verden.

I jobben med å få folk til å få øynene opp for bygningsarven er jeg vant til å komme med alle de gode argumentene: vi skal ta vare på historien, husene gir oss og våre steder identitet, gamle hus er sunne, bevaring er god ressursøkonomi og ikke minst klima- og miljøvennlig. Noen ganger trenger jeg også begrunne for meg selv hvorfor jeg jobber med dette, i stedet for med noe enda viktigere. I miljøbevegelsen, i bymisjonen eller et sted hvor jeg kan hjelpe mennesker som har det vanskelig. Gode og rasjonelle argumenter dukker alltid opp, men innerst inne vet jeg at engasjementet stammer fra slike øyeblikk som da jeg sto i stua på Holm i Os og glippet med øynene.

trapp

For det er som om både hjernen og alle sansene plutselig finner noe de har lett etter lenge. Som å komme hjem. Hjem til farger, til lys, til lukt og til historien i veggene som du føler like virkelig som gulvet føttene er plantet på. Dessverre skjer det ikke så ofte. Jeg er heldig, får reise en del og se ganske mye. Etter som en har sett stadig mer blir en også litt blasert. Dessverre, for den følelsen av å bli vippet av pinnen, brakt avgårde, sendt gjennom tid og rom – akkurat den følelsen er fantastisk. Men en sjelden gang innimellom, gjerne når en minst venter det, så dukker slike øyeblikk opp. Det kan være det lave varme lyset gjennom ruglete glass, det kan være håndverket, fargene eller rett og slett helheten. Noen ganger er det en liten detalj som får sansene til å skru seg på for fullt – en malt rose, en svungen trapp eller en nydelig utskjæring.

Mange av oss bruker voldsomt mange av døgnets våkne timer på kulturminner og gamle hus, en del av de sovende også. Vi er opptatt av historisk dokumentasjon, identitet, stedsutvikling og miljø- og klimavennlighet. Og gamle hus rommer alt dette. Men for min del er det nok likevel følelsen av de der små øyeblikkene hvor alt stopper opp som innerst inne driver meg. Og jeg gleder meg som en unge til neste gang.

klokka

Teksten er også publisert i magasinet Norske hjem.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Betraktninger, Hus og merket med , . Bokmerk permalenken.

4 svar til #denfølelsen

  1. storeggen sier:

    Takk, dette var en nydelig beskrivelse som jeg kjenner meg igjen i, selv om gamle hus ikke er jobben min! Noe liknende følte jeg første gang jeg kom til den gamle slektsgården som hadde vært ute av familien siden noen år før jeg ble født, men som jeg og min mann nå har kjøpt tilbake og gjort beboelig igjen. Prøver så godt vi evner å ta vare på husene og deres helt spesielle atmosfære, eller sjel.

  2. Arve J. Nilsen sier:

    Så sant, Ola. Du beskriver det så godt.: Det å møte det gode håndlaget, det vakre håndverket og den ufattelig vakre sammensetningen av farger, profiler og detaljer, gir vår virksomhet virkelig næring. Dette kombinert med eiere som verner og elsker det i dag, gir mening og glede til vår (profesjonelle og personlige) engasjement.

  3. Ola sier:

    Takk for en veldig hyggelig kommentar Arve.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s