Restaurering

Vestsjøberget i Trysil under restaurering i 2007

Vestsjøberget i Trysil under restaurering i 2007

Ordet dukker ofte opp når vi snakker om gamle hus. For folk flest handler det om å sette huset i stand, gjerne å gjøre ganske mye endringer på vegen for å få det slik en vil. I det «proffe» kulturminnevernet bruker vi begrepet når målet med det vi gjør er å føre huset tilbake til en tidligere tilstand. Kulturminnevern som fag ble utviklet tidlig på 1800-tallet, den personen som gjerne knyttes til ordet restaurering er den franske arkitekten Eugène Viollet-le-Duc. Han fikk ansvaret for å restaurere mange av de franske monumentene, bl.a. Notre Dame i Paris. Et kjennetegn for arbeidene hans var at bygningene ble tilbakeført til en tilstand de kunne hatt, eller en tilstand han mente de burde hatt ut fra hans ideal gotiske arkitekturen. Begrepet «stilrestaurering» knyttes gjerne til le-Duc.

Det oppsto tidlig en reaksjon mot denne måten å behandle kirker, slott og hus på. Engelskmannen John Ruskin var den tydeligste eksponenten for dette, og mente at restaurering var å ødelegge monumentene. De burde heller konserveres, få være i fred. Kun ved å la sporene etter vær, vind, slitasje og tid være synlige kan vi fornemme historien.

Men har dette betydning for oss som eier gamle hus i dag? Eier du et hus som er fredet eller regulert til bevaring må du forholde deg til antikvariske myndigheter, som vil mene noe om hvilke valg du skal ta. Teoriene til de to førnevnte herrene vil du nok kjenne igjen i hva de sier. Søker du penger fra fylkeskommunen eller kulturminnefondet må du regne med å forholde deg til det som kalles «antikvariske prinsipper». Ellers står du fritt til å ta dine valg med huset ditt. Da er spørsmålet heller: hva er lurt, og hva er det du vil oppnå?

Det er alltid fristende å grave i tapetlagene, se hva som er bak plater og panel, eller å se for seg hvordan huset ville vært med eldre vinduer eller uten det rare påbygget fra 1930-tallet. Vi drives jo litt av lysten til å se hvordan det er under, hvordan det var før. Vi elsker skattejakt, vi elsker å fantasere og vi elsker å se fantasiene bli virkelighet.

Men hva skjer når vi tilbakefører? For det første vil det aldri bli som det en gang var. Uansett. Selv den dyktigste antikvar vil alltid skape en tolkning, et kompromiss mellom det som var og det vi ser i dag. Og må du gjenskape noe som er borte vil det du legger til være nytt. Alltid. Det nye er en kopi, mens det du kaster er originalt. For det andre må du fjerne ett eller flere av lagene med historier huset bærer utenpå hverandre, som lagene i en løk. Selvfølgelig er ikke alt like verdifullt. Å kaste ut huntonittplater fra 1970-tallet for å få fram bred fin originalpanel er neppe noe du vil angre på. Men det er fort gjort å gå for langt. Det er ikke uten grunn at fagfolkene advarer mot tilbakeføringer. Det er en vanskelig øvelse, det vil alltid dukke opp noen vanskelige valg undervegs, og faren for å få et resultat som står seg dårlig over tid er stor.

Likevel ender ofte fagfolkene, på tross av advarslene, selv opp med å ville restaurere, føre tilbake til slik de mener det var. Hemmeligheten er å stoppe i tide før skattejegeren tar overhånd og fantasien blir for overbevisende. Ellers risikerer du å miste både det du først satte pris på ved huset, og dets egentlige historie. For det er det du har fra før som er ekte vare.

Opprinnelig publisert i magasinet «Norske Hjem» nr 2 2014 

Publisert i Hus | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Hjemvegen

ymse okt 048

Det er en klisje. Som den gamle mannen og havet. Men det er der vi møtes best. Livet og jeg. Der vi føler hverandre. I klisjeen lever jeg.

Jeg runder svingen, ser fløterkoia. Den har ingen egentlig funksjon lengre, ikke noe egentlig mål. Den eksisterer, som meg. Koia er lav, mørk og med grove solsvidde stokker. Ingen vet når den ble bygd, eller hvem som bygde. Her hvilte fløterne ut etter lange dager ved elva. Svette, våte klær, svart kaffe. En verden som er borte – likevel aner jeg glimtet av den når jeg lukker opp døra, kjenner lukten som bare finnes her.

Veggstokkene er grove, hogd til av stokker som har levd lenge. Jeg har sjekket før, flere av de har mer enn 150 årringer. Veden ytterst er vridd, aldersved. De som bygde visste når en furu var moden, hvilke trær de skulle velge for at bua skulle stå. Den har overlevd funksjonen, ingen fløter lengre. Forestilte de seg de, karene som bygde? Nå overnatter av og til noen fiskere, for familier på tur gir den nye krefter ti slitne barnebein: «Se, der er koia!»

Den bærer alderen med verdighet, sum furer i en gammel manns ansikt. Med alder kommer spor etter vær og vind, noe bukker under. Det er derfor jeg er her, med mat i sekken, kaffe på termos og øksa på skulderen. Bunnstokken på nordveggen er moden for utskifting, en del må ofres for at fløterkoia skal få leve videre.

Jeg felte treet i vinter. Lette lenge etter det rette, etter formen, barken og kvistene som avslører kvalitetene. Hans Børli var tømmerhugger, og diktet på brakka om kvelden. Han skrev om den dårlige samvittigheten når stubben sto der fersk, og kjempen i skogen var felt. Jeg forstår ham, kjente kloen rundt hjertet den dagen i februar da furua lå der. 210 årringer. Da Napoleon forlot St Helena for nok en gang å kaste Europa ut i krig sto denne furua her, liten og trassig under høye kroner. Da Norge ble fritt var den over 100.

I dag ligger den ved koia, med barken på, passe tørr og med lite sprekker. Klar for et nytt liv. Nå er det den, øksa og meg. Jeg legger til stokken, fester den med bindhaker. Buen opp, snorslår og merker. Flytter den litt, hogger skårer, en etter en. Selv om fler av de flinkeste tradisjonshåndverkerne i Norge i dag er kvinner, så gir dette samspillet mellom verktøy, emne og kroppsarbeid meg en ekstra følelse av mandighet.

Øksa jeg svinger fant jeg en gang i et nedfallent skur, slengt i en krok. Rusten, hakkete og med knekt skaft. En gang ble den smidd av øvede hender, i et lavt røykfylt rom fikk den form under lyden av amboltklang. Med varme og hammerslag, kanskje med hjelp av en nervøs læregutt, bygde smeden all sin kunnskap og erfaring inn i en klump metall. Erfaring bygget opp gjennom generasjoner, korrigert, justert og forsterket gjennom eget virke helt fra første dagen han var oppslager for sin far.

Jeg tok øksa ut fra skuret, bar den hjem, skjeftet den, slipte og formet eggen, pustet inn nytt liv. Verktøy for menn. Alle kan kjøpe grønne eller gule plastdingser på Maxbo. Fylle en bil med pipende og summende leker, og kjøre rundt og vise fram slik gutter gjør. Øks er verktøy for menn – krevende, nådeløs, avslørende. Rett bevegelse gjør godt arbeid, feil bevegelser er bortkastet energi eller ødelagt emne. Eller verre. En vri på håndleddet, og øksa vil bite meg i leggen.

Dette er ikke vedhogging, som slappe forfattere og kulturfolk gjør for å vise seg. Dette er ekte, det er presisjon, kraft og formgiving på en gang. Etter skåringen hogger jeg ut skalkene imellom. Kjenner på hver bevegelse, hvert flytt med foten, hvert sving med øksa, flytter hendene for hvert hogg. Ett hugg er enkelt, hundre er slitsomt, tusen skiller den virkelige håndverkeren fra resten. I hodet snurrer filmen av tradisjonshåndverkeren som har drevet med dette hele livet: de mjuke bevegelsene, hånden som flytter seg rundt på øksa etter hvor belastningen ligger, balansen i kroppen, hver eneste bevegelse rasjonell. Karene som en gang bygde denne koia hadde gjort dette hele livet. Å gjøre tungt arbeide som dette dag etter dag, uke etter uke, krever ferdigheter. Knapt noe levende menneske i Norge i dag er på det nivået.

Så er det pause. Litt mat, litt drikke og hvile. Andre tanker. Jeg planlegger neste økt i hodet, hører stillheten i skogen og bruset fra elva.

Den nye stokken er ferdig formet, alt som er igjen av arbeidet er en haug med flis. Nå gjenstår å lafte stokken inn i veggen. Jeg bruker en provisorisk stokkvender til å vippe stokken inn i veggen, måler, streker opp. Ut igjen med stokken, lodde og feste med bindhaker. Starter med nedhogget, deretter kinningene. Jeg følger et tusen år gammelt bevegelsesmønster, samspillet mellom stokken, øksa og meg er det samme som i slutten på vikingtiden. Hogger laftene i begge ender, vipper stokken tilbake og prøver. Slurv gjør at jeg må ha den ut en gang ekstra for å tilpasse. Snekkere kan bli så sinna de vil, menn biter det i seg og jobber videre. Eller blir forbanna. Men her hjelper ikke forbannelser. Naturen og historien har lagt rammene, det er meg det kommer an på.  Tredje gangen er det klart for å medra. Finpussing av formen, så passer stokken som den skal.

Sekken er pakket, øksa lagt bort. Snur meg i svingen, titter bort på koia der den nye stokken lyser i fersk ved. Så er vi hele igjen.

Publisert i Historier, Hus | Merket med , , , | 3 kommentarer

Det var en gang en hage.

Bilde 262

Midt på Jessheim ligger det rester av en hage. Nesten alt av trær ble hugget ned for fire måneder siden. Hagen ble etablert av den første «byboeren» på Jessheim: Charles King. Han var engelsk jernbaneingeniør, en av de som bygget Hovedbanen fra Christiania til Eidsvoll fram til 1854. Han slo seg ned ved stasjonen Trøgstad, førti år før den fikk navnet Jessheim og 150 år før stedet ble erklært by. King startet kolonial og bakeri, og fikk åtte barn. Datteren Emma flyttet til Chicago, giftet seg med en annen utvandret nordmann, Peter Næss, og fikk tre barn. Den yngste fikk navnet Elliot, og ble en amerikansk helt. Han jobbet for skattemyndigheten i USA, og fikk jobben med å knekke øl- og spritproduksjonen til Al Capone. I filmen «De ubestikkelige» er det Kevin Costner som spiller Elliot Næss.

kingsgården seint 1800_tall inngang fra Trondheimsvegen

Det finnes to bilder av familien King, tatt i hagen på Jessheim. De er trolig fra 1882, da Emma var en tur i Norge. Siden 1860-tallet har hagen vært et grønt område i det voksende stedet, fram til januar 2013. I 1996 ble hagen og husene regulert til bevaring. Bestemmelsene var tydelige, epletrær, bjerk og popler kunne ikke fjernes uten tillatelse fra kommunen. Slikt kan virke tungvint, men all erfaring viser dessverre at det må til for å sikre bevaring. Skjønt sikre. Tanken om at eiendommen skulle fortsette å være et åpent grøntområde ble akseptert av eierne. Da de etter en lang tenkepause bestemte seg for å selge seinsommeren 2012 var bevaring av hus og hage en av premissene. Alle som besiktiget eiendommen for å vurdere et kjøp respekterte dette. Bjørn Dæhlie eide naboeiendommen, og etter å ha sittet på gjerdet en stund kjøpte han Charles Kings gamle hus – og hage. Ullensaker har den største befolkningsveksten i Norge. I et pressområde som Jessheim sentrum vil en naken tomt være mer verdt enn to hus i en åpen hage. Xx og xx januar ble alle trærne i hagen hugget ned, stubbene jevnet med jorda, og en plakat om «parkering til leie» kom opp. To uker seinere la Dæhlie fram planer for nedbygging av hele hagen. En Frp-representant i kommunestyret uttalte at «alt er bedre enn det som var». Mens huggingen pågikk fikk Dæhlie beskjed om at den var ulovlig, og lovte å stoppe. Dagen etterpå ble resten av trærne hugget. Kommunen har fortsatt ikke konkludert om hvorvidt han skal få en reaksjon – i dette tilfellet et overtredelsesgebyr på en symbolsk sum – etter ulovligheten. Trolig ender det med at han får tillatelse til å bygge ned hagen og putte en milliongevinst i lomma.

Bilde 267

Hagen var en av svært få grøntområder i Jessheim sentrum, avsatt til grøntområde i alle planer. Den var et fellesgode som alle respekterte. Utbyggere i Norge i dag lever av å presse marginer. De som er flinkest til å presse tjener mest penger. Kanskje er ikke Dæhlie den egentlige skurken i denne fortellingen? Kanskje er skurkene de politikerne som ikke forstår at grenser må til når man skal lage gode steder, eller for å beholde de man har? Politikerne som gir dispensasjon, som gir tillatelse til å hente inn privat gevinst der det før var fellesverdier: et fint historiefortellende og miljøskapende hus, et trivelig nabolag eller en gammel hage hvor mafiajegerens mor en gang drakk kaffe. Ett er i hvert fall sikkert: blir det borte er det tapt for godt. Og har ikke folk vært bevisst det de har hatt, så blir de det da. Men da er det for seint.

kaffeslabberas i hagen ved siden av kingsgarden seint 1800_tall

En litt forkortet versjon av denne teksten ble trykket i «Norske hjem» nr 3 2013.

Publisert i Historier, Hus, Vernepolitisk | Merket med , | 1 kommentar

ABC…..

avignon 3

Lettlest bygningshistorie i den gamle pavebyen Avignon. Gamle vinduer er markert og gjort til et dekorativt elemet i fasaden.

For en tid tilbake var jeg på et seminar arrangert av NIKU. En av de mer profilerte arkitektene i Norge var invitert til å holde et avsluttende foredrag. Det meste av det hun sa har for lengst forsvunnet fra min hukommelse, men en påstand festet seg: » Hus kan ikke leses. Bygninger forteller ingen ting.»

Mon det.

«Bygninger forteller ingen ting». Som en uttalelse fra en arkitekt har jeg problemer med å ta den på alvor. For arkitektur er et språk, gamle hus historiske dokumenter.

Forutsetningen for at du kan lese det jeg skriver her er at du kjenner bokstavene. Og ikke bare det, du skal også vite og forstå at bokstavene satt sammen danner ord, og du skal kjenne betydningen til disse ordene. «Is». Du ser den foran deg, vet betydningen, kjenner kulden. I tillegg til den rent bokstavelige betydningen assosierer du også mye annet, betydninger brakt til deg som en del av kulturen du er en del av. En avvisning, noen som ikke innbyr til nærmere kontakt. Glatt og hard.

Barn som lærer seg å lese kommer ganske raskt til stadiet hvor de ikke lengre ser bokstavene, men ordbildet. Ut fra sammenhengen skjønner de hvilke betydninger det har – bokstavene er sammensatt til et symbol.

stensby

De små bygningene på plassen Stensby forteller at dette ikke var en plass med økonomisk rikdom. Likevel er huset gitt sveitserstilens drakt en gang rundt 1920. En gang etter 1950 har eierne valgt, kanskje som et sosialt signal, valgt å sette inn datidens moderne vinduer i huset. Både eiernes og samfunnets historier vises i husene.

På samme vis er det med bygninger. De består av mange lesbare elementer, noen innlysende, andre litt vanskeligere tilgjengelige. Men først må du lære tegnene, deretter hva de betyr. Tegnene satt sammen og i en sammenheng gir lesbar historie. Lest inn i større sammenhenger er hus symboler som forteller noe om oss, om de som har vært her, om de som har bygd og om de som har brukt. Kunnskap om sporene, om tiden de er satt i og om kultursammenhengen gjør oss i stand til å lese hus som bøker. Noen er grunne, lite interessante. Andre kan leses igjen og igjen, en oppdager noe nytt hver gang; et spor, en mening, en sammenheng – en ny historie, en ny dimensjon.

Menneskene omgir seg med symboler, vår sosiale kommunikasjon avhenger av dem. En dress, en Hawai-skjorte, et Burberryskjerf. Skal du kjøre bil må du forstå symboler, skal du starte en datamaskin må du aktivt klikke på dem for å komme noen veg. Å tro at alt er kun det det utgir seg for er å gjøre seg selv sosialt dysfunksjonell.

Mye av det som er lesbart ved et hus er tegn satt der ubevisst, de er ikke ment å fortelle noen historie eller ha noen symbolsk betydning. Slitasjen etter tjenestejenta som har dyttet opp kjøkkendøren med albuen tusenvis av ganger. Døra som var den billigste på byggevarehuset akkurat den lørdagen.

Andre budskap er styrt av det underbevisste. Kjøkkenfargen som mor likte veldig godt det året, tilfeldigvis den samme som trendanalytikerne sa var årets farge. Tømmerhuset med torvtak, bygd året etter OL på Lillehammer.

Men ikke minst er hus symboler. Funkishus viser at vi har klasse, det flislagte badet med frittstående kar viser at vi følger med i tiden. En gang var hvitt hus og svart takstein et symbol for rikdom. Huset i seg selv er også et symbol. På trygghet, på uavhengighet, på privatliv. På familie og tilhørighet. «Hjem» rommer alltid huset, noen ganger også hagen eller gata.

cosmedin

For litt viderekomne: Santa Maria in Cosmedin i Roma. Her er rester etter førkristne bygninger gjenbrukt i kirken fra 700-tallet, som igjen ble ombygget på 800-tallet, i 1085, i 1118-1124, i 1718 og i 1894-1899. Alle trinnene kan leses i interiøret, som er skapt gjennom en 1200 år lang kontinuitet.

Arkitekter skal kjenne dette språket, beherske det selv i dag hvor de klassiske symbolene som søyler, buer og tårn er bannlyst. Eller kanskje nettopp derfor. En arkitekt uten dette språket er en analfabetisk forfatter. Så klart hus kan leses. Selvfølgelig sender hus budskap, selvfølgelig er de symboler.

For meg handler bygningsvern om å ha sansene oppe for disse bokstavene, fortellingene og symbolene. Om å lese det som finnes der fra før, for så å ta valget om jeg vil slette det, beholde det, legge til min historie. Min ryggmargsrefleks er å behandle historier om levd liv med respekt. Derfor ender jeg som oftest med å endre lite, men likevel tilpasse til praktisk bruk, legge til mitt kapittel, mine ord, mine spor. For meg ligger det unike, det originale ved et eldre hus nettopp i disse sporene, i disse historiene. Det handler bare om å lære seg å lese, om å tilegne seg språket.

Hvem som helst kan bygge et nytt hus og fylle det med alt katalogene og boligmagasinene flyter over av det året. Ditt gamle hus har historier som ikke finnes noe annet sted, som ingen kan kopiere. Du avgjør om du vil omgi deg med noe unikt eller om du vil ha det samme som alle andre. Hvor vil du helst være? I en eventyrbok eller i en IKEA-katalog?

Så kommer det kanskje noen innom, som bare forstår IKEA-språket. Som ikke ser det du ser, som er analfabeter.

Da er det bare å invitere dem inn i eventyret.

olstad

Da nasjonalromantikken kom til Kløfta: Stabburet på Olstad var opprinnelig i en etasje, rettveggen som skikken var på Romerike på starten av 1800-tallet. En gang nærmere 1900 hadde de fleste naboene bygget nye buer, med utkraging inspirert av nasjonalromantikken. Bonden på Olstad var håpløst umoderne, og alle kunne se det. Løsningen ble original: han fikk laftet en ny førsteetasje, og satte den gamle bua oppå. Døra kunne han bruke nede, og det gamle dørhullet lot seg lett gjøre om til en fin romanskinspirert portal, som løftet ut av et nasjonalromantisk maleri. Og vips var han igjen i takt med tiden.

Publisert i Historier, Hus | Merket med , | 1 kommentar

De vergeløse

Trandumskogen rommer spor fra mange tider.

Trandumskogen rommer spor fra mange tider.

Høsten 1442.

De har brukt dager på å sanke virke, på å legge opp tjæremila. Det var flaks at det var en grop fra tidligere her – folk har brukt stedet før. For jobben får de halve verdien av tjæra, skogen er så stor at det uansett er nok til alle. De tenner. Nå er det bare å passe på at det brenner passe fort, og fange opp de gyldne dråpene som varmen driver ut av tyriveden.

Det er kaldt. Inntil tjæremila er det varmt, han skjønner plutselig at han har sovet, og våknet av en lyd – et tørt smell. I mørket ser han at det er fare for at det skal brenne igjennom litt til side for toppen. De andre har gått, han er alene om å passe. Heldigvis har de et lager med fuktig torv, han legger på noen flak og justerer trekken. Det var nære på, sovne når en skal passe på mila er en dødssynd.

Det er en stor jobb å frakte ut tjæra, men tilslutt er det bare den utbrente mila igjen. Tåka og stillheten lukker seg rundt den når karene forsvinner mellom trærne på vegen over mot Garder.

Ved grav ni ble seks engelskmenn skutt. Fem av de var med på den første tungtvannsaksjonen, som mislyktes.

Ved grav ni ble seks engelskmenn skutt. Fem av de var med på den første tungtvannsaksjonen, som mislyktes.

Høsten 1943

De kom i grålysningen. Brutale, mutte og tydelig gretne for å ha blitt purret så tidlig. Grå uniformer, stramme i ansiktet og hjelmene helt ned i øynene. Tåka lå tett. De var ti som gikk sammen innover mellom grantrærne, stumt drevet frem av de tyske soldatene. Etter en stund kom de fram til en åpen grøft, nylig spadd opp. En av tyskerne ga fra seg geværet til en annen soldat, og kom bort og bandt dem sammen to og to med hendene på ryggen. Det lille som var av lyd ble slukt av skogen, de tunge grantrærne sto som en vegg rundt den lille gruppen. Skilte dem fra resten av verden. Ti nordmenn og ti tyskere, i hver sine rekker. Femten meter mellom rekkene – skillet mellom rett og galt, mellom liv og død. ACTUNG! FEUER! Ropet FOR NORGE druknet i skuddsalven. Offiseren sjekket i all hast at alle var døde, deretter ble graven fylt igjen. Skogen og tåken lukket seg rundt soldatene på vegen tilbake mot leiren. I skogen var bare stillheten igjen.

Dagmar viste liten respekt, hverken for døde eller levende. Veltede trær foran stridsvognskytebanen på Trandum

Dagmar viste liten respekt, hverken for døde eller levende. Veltede trær foran stridsvognskytebanen på Trandum

Mars 2011.

Stormen Dagmar har ikke tatt hensyn til at Trandumskogen er et område for minner og ettertanke. Grantrærne er veltet som småpinner, inn blant betongveggene på panservognskytebanen og over flere av minnesteinene etter massegravene. Stemningen som året før ble betegnet som et av de viktigste trekkene ved dette kulturminnet er forandret for årtier framover. Vi er fem karer som ser på skadene, ettertenksomt. På tross av at stillheten brytes jevnlig av fly på veg til å lande på Gardermoen, har atmosfæren på dette historiske stedet satt sitt preg også på oss.

Jeg er der på vegne av kommunen, for å se til at oppryddingen etter stormen skal endre minst mulig av minnestedet Trandum. Under andre verdenskrig ble 193 mennesker henrettet her, 6 engelskmenn, 15 russere og 173 nordmenn. Mange tråder gjennom den norske krigshistorien ender jorda her. Trandumskogen var det retterstedet hvor det ble skutt flest nordmenn under krigen. Fortsatt kommer mange hit for å minnes. En stadig minkende gruppe av krigsveretaner samles her en gang i året, og hver 17. mai er det kransenedleggelse med fullt av mennesker til stede. En gruppe driver et undervisning for konfirmanter her. I løpet av et døgn får de oppleve på kroppen hvordan det kan føles å være flyktning, og de får høre historiene fra krigen.

Stridsvognskytebanen på Trandum, før Dagmar. Den ble bygget av tyskerne tidlig under krigen, trolig er det den siste som står igjen i Europa. Fra -42 ble stedet også brukt til henrettelser.

Stridsvognskytebanen på Trandum, før Dagmar. Den ble bygget av tyskerne tidlig under krigen, trolig er det den siste som står igjen i Europa. Fra -42 ble stedet også brukt til henrettelser.

Karene jeg står sammen med er fra Forsvaret, som eier området, og de er fra entreprenøren som skal ta ut de veltede trærne fra skogen. Vi snakker om hva de må passe på, hva de kan gjøre og ikke. Vi er alle opptatt av at oppryddingen skal skje før snøen går, så det blir minst mulig skader.  Så kommer spørsmålet:

«Hva er det formelle egentlig. Hvem bestemmer hva vi kan gjøre?»

Jeg vrir meg litt, ser opp i lufta og sier det som det er:

«Egentlig bestemmer dere det selv»

«Hva mener du?»

«Det står på skilter her at stedet er fredet. Det er det ikke. Trandumskogen har aldri blitt fredet etter noe lovverk.

«Så du sier at vi, hvis vi skulle ønske det, bare kan ture fram uten å ta hensyn?»

«Ja. Jeg vil ikke anbefale det selvfølgelig, og jeg oppfatter jo at du er opptatt av å gjøre dette så skånsomt som mulig, uten å skade noe. Men siden du lurer på det formelle er det sånn: Trandumskogen har ingen formell beskyttelse. Det vil si, dersom du skulle treffe på noen kulturminner fra før 1537, tjæremiler, kullgroper eller noe annet, da er de fredet. Men krigsminnet har ingen beskyttelse.»

«Vet du, jeg får helt vondt i magen når du sier dette. Det kan ikke være sånn?»

«Joda – sånn er det».

Etter hogsten.

Etter hogsten.

Det meste av skogen rundt panservognskytebanen var så skadet av stormen at den måtte fjernes. En del trær rundt steinene som markerer massegravene måtte også tas ut. Arbeidet ble utført meget bra, og etter godt samarbeid mellom Forsvaret, kommunen og fylkeskommunen.

Tjærebrennerne i historien er oppdiktet, men det er funnet tjæremiler i området. Henrettelsene i Trandumskogen foregikk fra desember -41 til  oktober -44, i følge øyenvitner omtrent som beskrevet. Vi vet i dag at fler av de som ble skutt fortsatt levde da graven ble fylt igjen.

Minnesmerket og navnetavlen i minnelunden.

Minnesmerket og navnetavlen i minnelunden.

Dialogen sitert ovenfor er ikke oppdiktet. Den viser et stort paradoks i norsk kulturminneforvaltning: alle spor av menneskelig aktivitet fra før 1537 er fredet, mens det ofte er et utslag av veldig tilfeldige prosesser hva som har blitt fredet ellers. Det jobbes for å bedre dette, men situasjonen jeg beskriver over er typisk og ikke uvanlig. En tilfeldig tjæremile i skogen, laget av ukjente menn for lenge siden, blir dermed mer verdt enn stedet der unge menn endte sine liv i en massegrav under andre verdenskrig.

Sånn er det faktisk.

Kulturminner er viktig å bevare. Vi skal ikke bevare alt, og forvaltningen vi driver skal hjelpe oss å velge. I disse dager diskuteres det om bønder skal pålegges å foreta arkeologiske undersøkelser på jordet for det grøftes. Samtidig står Sandviksbodene i Bergen på nippet til å ramle i sjøen, fordi det ikke finnes virkemidler som kan sikre at de bevares. Når er tiden moden for at vi tar dette opp til vurdering?

I grav 12 ble femten menn fra Jæren skutt 21. mai 1942, for å ha planlagt flukt til England med båt.

I grav 12 ble femten menn fra Jæren skutt 21. mai 1942, for å ha planlagt flukt til England med båt.

Publisert i Betraktninger, Historier, Vernepolitisk | Merket med , , | 5 kommentarer

Jernovner i Norge 1530-1930

IMG_1436

Jernovner har vært i bruk i Norge over en periode på nesten 500 år. Ved siden av bergverksdriften var jernverkene starten på industri i Norge. I perioder representerte ovnenes utforming og dekor noe av det ypperste av relieffkunst i Europa. Dette var kunst som ikke bare utsmykket kirker og embetsmannshjem, men også mer alminnelige bosteder i byen og på bygda. Et blikk på norske jernovner vil inkludere stoff som hører hjemme under flere forskjellige fagområder, som metallurgi, kunsthistorie, etnologi, arkitektur, historie og bygningshistorie. Denne artikkelen tar for seg utviklingen i grove trekk, og med hovedvekt på forholdene i østlandsområdet.

samaritanske kvinne copy

Tysk ovnsplate forestillende «Den samaritanske kvinnen ved brønnen». 1500-talls eller en senere kopi.

Jernverkenes tidlige periode

Den tradisjonelle oppvarmingskilden i hus i Norge fram mot midten av 1500-tallet var åre eller grue. I skriftlig materiale fra årene etter 1550 kan vi finne beskrivelser av ovner i støpejern. I begynnelsen er dette et overklassefenomen, men utover på 1700-tallet blir jernovnen den viktigste formen for oppvarming av boliger i Norge. Vi kan si at den fortsatt holder denne posisjonen i våre dager, selv om den nå har mange konkurrenter. Innenfor ovnsproduksjonen i Norge pleier vi å dele inn i to perioder, jernverksperioden (ca 1630-1830) og støperiperioden (1830-dd). Overgangen foregikk over en lang periode, så årstallet 1830 må ikke på noen måte regnes som absolutt.

I det vi kaller jernverksperioden foregikk ovnproduksjonen ved jernverkene, hvor jernet ble fremstilt fra malm. Denne malmen kunne komme fra egne malmforekomster  eller den ble kjøpt inn fra andre jernverk. De fleste verkene kjøpte inn malm fra arendalsfeltet, som ble brukt sammen med eventuell egen malm. Norske jernverk hadde monopol på salg av jern i hele Danmark-Norge. Dette bidro til at økonomien ble bedre, og forklarer hvorfor vi finner mange gamle norskproduserti jernovner i Danmark. Ovner var bare en av verkenes produktkategorier, stangjern og kanoner to andre.

Den tidlige produksjonen foregikk ved at man støpte i åpne former. Treskjærere (bilthuggere) ble ansatt for å skjære modeller av ovnene i tre (disse blir normalt kalt former, mens korrekt betegnelse skal være at de er plugger). De utskjærte platene ble hver for seg brukt til å presse mønsteret ned i sanden i forma, og deretter ble flytende jern fylt i. Ovnene fra denne tiden har tjukke plater, og baksidene er ujevne og ofte porete.

Bileggerovn fra et ukjent norsk jernverk, her i et museumshus i Tyskland. Ovnen fyres fra naborommet

Bileggerovn fra et ukjent norsk jernverk, her i et museumshus i Tyskland. Ovnen fyres fra naborommet

Vi har forskjellige typer jernovner, en av de tidligste er bileggeren. Norske bileggerovner består av fem deler (to langsider, en kortside, topp og bunn), langsidene kjennes lett igjen ved den glatte kanten på siden som skal mures inn. En bileggerovn er konstruert for å stå med ene kortsiden murt inntil brannmuren bak ovnen. I denne veggen var det hull inn til en grue eller lignende i naborommet, som ovnen ble fyrt fra. Mange ovnsmodeller er kjent både som bileggere og vindovner, hvor den samme formplaten er brukt. Bileggerovnen er godt egnet til fyring med torv og ble viktig i områder på Vestlandet og langs det som i dag er Sveriges vestkyst. Typen blir lite omtalt senere i artikkelen.

Den andre typen ovn vi kjenner helt fra 1500-tallet er den enetasjes vindovnen. Denne består av seks plater satt sammen til en kasse. Ovnstypen har blitt produsert kontinuerlig gjennom årene, og i noe endret form lages slike ovner fortsatt i dag. Platene til topp og bunn er enkelt formet, mens kort- og langsidene er utstyrt med dekorative mønstre og motiver. Norsk Jernskulptur, standardverket om norske ovner fram til 1840, inneholder en katalog med 784 forskjellige ovner. Dette inkluderer enetasjes ovner, etasjeovner og de vi kaller arkitektoniske ovner. I tillegg til disse er flere nevnt i andre skriftlige kilder, og vi kjenner i dag til enda noen modeller som ikke tidligere er beskrevet.

Vindovn fra Eidsvoll verk, ca 1698. Motivet forestiller Saturn med overflødighetshorn, trolig skåter av Christopher Ridder.

Vindovn fra Eidsvoll verk, ca 1698. Motivet forestiller Saturn med overflødighetshorn, trolig skåter av Christopher Ridder.

Blant de eldste ovnene og ovnsplatene vi finner i Norge er også en del som er produsert i Tyskland. Disse kan vi kjenne igjen på motivene, som skiller seg fra de norske, og på at platene er mye tynnere i støpen en de norske1.  Den eldste norskproduserte ovnen med innpreget årstall er datert 1638, og platene fra denne tiden tyder på at teknologien da var godt utviklet. Jeg tar videre i teksten for meg bare ovner og plater som vi regner som produsert i Norge.

Tidlige motiver

Motivene på de norske ovnene er varierte. Blant de tidligste ovnene er motiver fra det gamle testamentet flittig brukt. Treskjæreren kjent som Fossum-mesteren har motiver som Utdrivelsen fra paradiset, Jakobs og Esaus møte, Abrahams offer og Jakobs drøm. Blant platene tilskrevet ham finner vi også to forskjellige varianter av Evas skapelse. De gammeltestamentlige motivene dominerer også ved andre jernverk, men når vi nærmer oss 1700 begynner krigssymboler, monogrammer og politiske motiver å sette sitt preg på utvalget. På ovner fra Eidsvoll jernverk, trolig med Cristopher Ridder som treskjærer, finner vi motiver fra driften ved jernverket med masovn og malmbrytere. Lignende motiver finner vi ved Bærums verk og ved Kongsberg jernverk. Fritzøe jernverk sin ovn ”Kronprinsens  og hans gemals effigie”, datert 1698 og skåret i København, starter en ny trend. Ovnen viser portrettet av Fredrik den fjerde og hans første kone Sophie i profil, supplert med medaljonger, sverd og laubærgren. De fleste verkene fikk raskt laget sine egne ovner med kongeportretter. Fenomenet holdt seg lenge. I en bevart katalog over ovner fra Fritzøe ca 1800 finner vi fortsatt en ovn med Fredrik den fjerde og hans andre kone Anna-Sofia. Jernverkene nøyer seg imidlertid ikke med å hylle kongen med portrettovner, men kompletterer sortementet med motiver av kongen på en steilende hest. Ovnene med rytterportrettene var oftest store, gjerne med sideplater over en meter høye.

Øverste del av sideplate, med "Jakob og Esaus møte". Trolig Fossum, ca 1630.

Øverste del av sideplate, med «Jakob og Esaus møte». Trolig Fossum, ca 1630.

Vindovnens tilbehør.

Den enkle vindovnen kunne ha forskjellig slags tilbehør, i tillegg til de støpte jerndelene. Dørene er som regel laget i blikk, med en enkel lukkemekanisme og et hull til trekk. Noen mer avanserte varianter av trekkmekanismer forekommer, som blikkbiter til å skyve på eller enkle vridere. På ovner levert i Norge ser det ut til at krakk eller løse bein i tre er det vanlige. Formen på disse viser at vi fortsatt befinner oss i barokken. Noen ovner er utstyrt med messingkuler, også kalt håndvarmere, på topp-plata og på sidene. Røykrørene er for det meste i blikk, men enkelte ganger er de laget i kobber. Fra skriftlige kilder, b.la en branntakst fra Trondhjem 1766, kan vi lese oss til at ovnene var utstyrt med ”sylindre”. Dette var trolig røykkasser av blikk, som ble montert på røykrøret rett over ovnen. Enkelte slike er bevart i dag. En eller flere røykkasser sørger for at varmen utnyttes bedre. Ved oppfyring avgir en slik kasse varme lenge før selve ovnen blir varm. Disse kassene regnes som forløpere til etasjeovnene. På norske ovner i Danmark kan man ofte finne litt annet utstyr, som ovnskrakker i jern, røykkasser i kobber, gnistfanger i kobber og mer pynt som messingkuler og dører med kobber på.

IMG_6552

Acteon rives i filler av Dianas hunder på denne ovnen fra Hakedals verk, 1741. Ovnen står i en åpning mellom de tre rommene i østerdalsstua, slik at varmen spres.

Tidlige etasjeovner.

1730-årene bringer nyskaping inn i utformingen av ovnene. På Fritzøe jernverk, og fra 1740 på Hakedal verk, blir det produsert stadig flere ovner med etasjer. I begynnelsen ser det ut til at det settes etasjer rett på vanlige vindovner (f.eks Hakedals Abrahams offer), men raskt produseres det også ovner hvor underdelen er mer proposjonert for flere etasjer.  I løpet av de siste to tredjedeler av 1700-tallet produseres det mest to- og treetasjes ovner.

Treskjærerene fortsetter å sette sitt bestemte preg på ovnsproduksjonen, og det vokser fram et mangfold av motiver på de forskjellige ovnene. Ved siden av plater med våpenskjold og kongeportretter finner vi nå greske helter, romerske guder, allegorier, tekstreklame og scener fra ”norsk bondeliv”. Rokokkokartusjene er dominerende dekor på ovnene fram til slutten av 1760-årene, da klassisismen gradvis tar over.

De toetasjes ovnene er de klart vanligste fra ca 1750 og fram mot 1800, og blir etter hvert ovner som flere har råd til å kjøpe. På større gårder og hos bedre stilte finner vi ovner i tre eller flere etasjer, toppetasjen kan der være utformet som en pyramide. Enkelte motiver ser ut til å være mer populære en andre: Motivet Mars på kanon, trolig først skjært av bilthuggeren Henrik Beck i 1756, forekommer på 7 forskjellige ovner fra 5 forskjellige jernverk. I tillegg ble det produsert ovner med et nesten identisk motiv, Kvinne på kanon, på to andre verk. Hvorfor akkurat dette motiver ble så populært kan man jo bare gjette på, men motivet skiller seg jo litt ut på flere måter.

Mars på kanon, trolig fra Frtitzøe 1756. Krakken er nyere.

Mars på kanon, trolig fra Ftitzøe 1756. Krakken er nyere.

Utstyret på ovnene er mye det det samme som vi finner på barokk-ovnene. Trekrakkene som ovnene står på er ofte svært fint utformet, med ornamenter som står til ovnen. Dørene beholder den enkle utførelsen i blikk, og røykrørene holdes enkle, oftest med en skrå vinkel inn i pipa. Enkelte steder finner vi røykkasser i blikk også på etasjeovnene, og gnistfangere er i bruk enkelte steder.

Årstall på ovnene

Ofte kan vi finne årstall på ovnene. De står enten på frontplaten, sideplatene, bakplaten eller på detaljer som dører eller ovnsfot. Det ser ut til at det har vært forskjellig praksis når det gjelder disse årstallene. Ofte forteller årstallet oss når formen ble skåret, og ikke nødvendigvis støpeåret. Portrettovnen som nevnes over har fortsatt årstallet 1721 på sideplaten når den er til salgs rundt 1800. Det ser ut til at dette er det vanlige, de fleste ovnene fra 1600- og 1700-tallet finner vi med bare ett årstall. Enkelte ganger blir formen skåret om, og vi finner da to forskjellige årstall men ikke flere. Eidsvoll verk ser ut til å utgøre et unntak i så måte, hvor vi finner samme ovnen med mange forskjellige årstall skåret inn i platene. I årene etter 1800 ser det ut til at flere av de andre, blant annet Hassel jernverk, følger etter med dette. Odals verk løser det på sin egen måte, ved å beholde årstallet på formen og angi produksjonsåret på dørblikket eller som tall risset inn i sanden under støpeprosessen. I starten av støperiperioden preger blant annet Aadals bruk støpeåret inn i ovnene, men dette ser ut til å forsvinne før 1860. Etter 1900 finner vi årstall angitt på ovnene for å markere en begivenhet (f.eks 1905), og som en markering av ovnens forbilde (1766).

ovner hvam 078

Vindovn fra Odals verk, bakplaten med årstall 1756. Døren merket 1779 trekkvrideren 1859.

Uansett lokale tilpasninger er ildstedet et av de viktigste forklarende elementene i eldre norsk byggeskikk. I hvert fall fra jernalderen og fremover finner vi ildstedet uten pipe. Dette var enten en sentralt plassert åre, eller et åpent ildsted i stuerommets hjørne. Huset og innredningen var konstruert rundt dette ildstedet, som sørget for både varme og lys. Murte røykovner tilsier de samme grunntrekkene i byggeskikken, enten de er av finnetypen, vestlandstypen eller av nordlandstypen. Ved innføringen av ildsted med pipe (grue/peis) får vi en ny type bygninger. Enten ildstedet plasseres i et hjørne eller ved en delevegg fører dette med seg at innredningen og deler av husenes konstruksjon endres for å tilpasse seg dette. Innføringen av vindusglasset i husbyggingen bidrar også sterkt til disse endringene.

Jernovnenes inntog i denne byggeskikken førte med seg nye muligheter og utfordringer. I begynnelsen kostet ovnene så mye at det var hovedsakelig på embetsgårdene og i byene vi finner dem, og da sjelden mer enn en på hvert sted. I begynnelsen ble ovnene plassert inntil det murte ildstedet, med røykrør inn i pipa eller innunder røykkappa. Alternativt ble ovnen plassert i rommet ved siden av, med gjennomføring til pipa. En slik plassering var jo også bileggerne konstruert for. De tidlige ovnene var lite egnet for matlaging, så grua ble fortsatt det viktigste stedet for den slags aktiviteter. En jernovn stenger jo også lyset inne, så grua forble en viktig plass for kveldsarbeide og samlingspunkt etter mørkets frembrudd. Det var helt vanlig å utstyre nybygde hus med grue helt til ut på 1900-tallet. Utover på 1700-tallet blir ovnene, som før nevnt, rimelige i forhold til de flestes økonomi. Ovnene ble vanligere, og ved nybygging av hus ble det satt av plass til ovnene. Ikke bare ble det satt av plass, men bruken av store deler av huset forutsatte at det ble montert inn ovn. Studerer vi eldre skifter og branntakster tyder disse på at man mange steder ikke hadde råd til å kjøpe alle ovnene til huset på en gang, men at disse ble handlet inn etter hvert.

Ovner var statusmarkeringer, og plasseringen ble dertil markert. Ovner fra 1600- og 1700-tallet finner vi ofte plassert slik at de tar mye plass, så de markerer seg i rommet. En slik sentral plassering bidrar jo også til en bedre fordeling av varmen. I stuer i Østerdalen kan vi finne ovner plassert mellom kovedørene, og  en åpning i veggen gjør at flere rom varmes opp samtidig. Ovnene kan ofte ses plassert rett ut i rommet, isteden for langs brannmuren. Med klassisismen kommer også for alvor de dekorerte ovnsnisjene, som rammer inn og markerer ovnenes plassering. Byggeskikken utover på 1800-tallet tilpasser seg helt mulighetene som jernovnene gir.

Ovnsnisje fra ca 1760, her med en nyere ovn.

Ovnsnisje fra ca 1760, her med en nyere ovn.

Klassisismen

Rokokkoornamentikken er dominerende på ovnene frem mot 1780, men allerede på den nevnte Mars på kanon av Bech er bakgrunnen utstyrt med vertikale riller. Dette er de første tegnene på at klassisismen er på vei inn i motivene på ovnssidene. Fram mot 1780 begynte de fleste verkene å produsere ovner med mer klassisistisk preg. I 1786 begynte Bærums værk å produsere den første versjonen av den såkalte ”Bukkevaseovnen”. Den kom i flere forskjellige versjoner, forskjellige størrelser og hos flere forskjellige verk frem mot 1830. I takt med at ovnene relativt sett koster mindre, blir det også vanligere med ovner i tre etasjer. Varianter av bukkevaseovnene dukker opp på de fleste verkene. Litt forskjellig uttrykk får de likevel: Eidsvoll verk bruker tre rettformede etasjer, Odals verk bruker pyramideformete topper, mens Næs jernverk gjør en omvendt variant av bukkevasens topp i sin Kentaurovn. Ovnene er enklere i ornamentikken en de eldre ovnene, og ovnenes konstruksjon gjør de mer egnet for serieproduksjon.

Bukkevase fra Odals verk, 1820-årene

Bukkevase fra Odals verk, 1820-årene

Arkitektoniske ovner

Ved siden av de tradisjonelt utformede ovnene i klassisistisk stil tar flere av verkene fram såkalte arkitektoniske ovner. Disse kjennetegnes av en utstrakt bruk av arkitektoniske elementer, som søyler, buer og etterligninger av traverser. Treskjærerene får mindre fremtredende roller i utformingen av ovnene. Personer fra andre fagmiljøer formgir ovnene, slik som Henrich Meldahl (arkitekt/byggmester), Chr H Grosh (arkitekt) og Johannes Flintoe (tegner/maler).  I denne perioden henger utformingen av ovnene tett sammen med utformingen av gravstøtter og minnesmerker i støpejern. Blant de arkitektoniske ovnene regner vi også de støpeteknisk sett  avanserte figurovnene. Hygiea og Fortuna fra Næs jernverk og Vestalinnen fra Bærums verk er i praksis statuen omskapt til ovn. Dette var dyre ovner å produsere, og kun få eksemplarer finnes i dag. Perioden fra 1800 til ca 1830 blir på flere måter jernverkenes svanesang.

Gotiskinspirert ovn fra Bærums verk, ca 1840

Gotiskinspirert ovn fra Bærums verk, ca 1840

Teknisk utvikling

I løpet av de 300 årene mellom 1530 og 1830 bidro ovnene til endringer i byggeskikken, men ovnene endret seg også, både teknisk og utseendemessig. Tidlig i perioden var slik at kun et fåtall hadde råd til å skaffe seg en ovn. I 1830-åra skulle man helst ha ovner i de fleste rom, og da helst store og for tiden teknisk avanserte og moderne ovner. Ovner ble byttet ut, for å vise at man hadde råd til å følge med i tiden, og for å spare brensel. En stor enkel vindovn med bibelske motiver, engang husets dyreste gjenstand, havnet i eldhuset/masstua, i gårdens tørkehus eller på husmannsplassen. Slike utskiftinger skjedde ofte i forbindelse med at utviklingen av ovnene hadde gjort ett hopp: etasjeovnene fra ca 1750, arkitektoniske eller klassisistiske ovner fra 1800-1830 og større etasjeovner fra 1850. Derfor er det ikke uvanlig i dag å finne ovner i bygninger hvor de tilsynelatene ikke hører hjemme.

Jernstøperiene overtar.

Utover på 1800-tallet tas det i bruk ny teknologi. Det blir mulig å smelte om igjen og fjerne forurensinger i råjern på en raskere og mer effektiv måte. Dette gjør at prisen på jernet faller dramatisk, og jernverkene er ikke lenger lønnsomme. Noen av de gamle verkene klarer å omstille seg, men flere bukker under. Næs jernverk og Bærums verk startet begge opp med støping i lukkede former i 1790-årene. Ovnene kan støpes tynnere og mer presist, de gamle formene blir utdatert. Nyvinningene i støpeteknikken gjør det mulig å lage detaljer og deler som før ikke var mulige. Blikkdørene forsvinner til fordel for støpte, trekkmekanismene får støpte deler, og trekrakkene forsvinner til fordel for støpte bein. Moten endret seg også, slik at de gamle ovnsmodellene , flere produsert i 60-70 år, raskt forsvant ut av produksjon.

Jernstøperiene dukker opp på forskjellige steder rundt om i landet, og bidrar til å konkurrere ut jernverkene. Nærmere 50 forskjellige produsenter av ovner er i drift for en kortere eller lengre tid i løpet av de siste 3/4 av 1800-tallet.

Aadals bruk nr 5. Datert 1848, trolig de første året de lagde ovner.

Aadals bruk nr 5. Datert 1848, trolig de første året de lagde ovner.

Aadals bruk – ett eksempel.

Ved Aadals bruk i Løten ble det drevet ei smie og produksjon av landbruksutstyr. I 1848 startet bruket også produksjon av ovner. Det nevnes at direktøren i juni dette året tok turen til Drammen for å kjøpe inn former til ”Berlinske ovner”. Fram til dette hadde ovnsprodusentene stort sett laget forskjellige ovner, selv om de ofte kopierte hverandre. Med støperiene ser det ut til at de i stor grad kjøpe sine ovnsmodeller fra modellsnekkerier eller fra firmaer som formidlet slike. Blant modellene som ble kjøpt inn til Aadals bruk finner vi ovner som b.la Bærums værk også produserte2. Allerede i 1851 har bruket minimum 15 forskjellige etasjeovner i sortementet, i tillegg til komfyrer. Priskuranten fra 1862 lister opp 22 katalognummer med etasjeovner, pluss varianter, 6 ”kogeovne”, 3 ”stegeovne” og 4 ”komfürer”.

Aadaløs bruk nr 27, ca 1900.

Aadaløs bruk nr 27, ca 1900.

Nye ovnstyper.

Av katalogen ser vi nye produkter på ovnsmarkedet, nemlig ”komfürer” og ”koge-/stegeovne”. Dette var ovner laget spesielt for matlaging. Fra Bærums verk kjenner vi en kokeovn merket 1829 som er veldig enkelt støpt med forholdsvis tjukke plater. Vi skiller på kokeovn, som er enkelt konstruert med ringer i toppen for matlaging oppå, og komfur/stekeovn hvor det er laget en eller to luker for steking, baking osv. Utover fra 1850 blir disse stadig mer avanserte, med flere fyringsmuligheter, trekkinnretninger for jevnere steking, varmtvannstanker og varmeskap. Støperiene førte også mange produkter laget for disse ovnene, som gryter, vaffel- og andre kakejern, strykejernsvarmere og brennere for kaffebønner. Komfyrene førte med seg en stor forbedring i arbeidsforholdene for de som skulle lage mat og grua ble etter hvert overflødig.

Tidlig kokeovn, Bærums verk 1829. Disse ble enten satt på trekrakk eller direkte i grua.

Tidlig kokeovn, Bærums verk 1829. Disse ble enten satt på trekrakk eller direkte i grua.

Andre nye modeller for bruk ellers i huset kommer også. Rundovnene dukker opp i støperienes ”Priskuranter” utover fra ca 1870. Vi kjenner runde ovner fra blant annet Fossum Jernverk fra slutten av 1600-tallet, og ”kolonnen” var et vanlig motiv på de arkitektoniske ovnene. Rundovnene fra støperiperioden skiller seg imidlertid fra disse. Man kunne kjøpe rundovner av mange forskjellige størrelser, alt fra ”kahyttovn” og ”pigekammerovn” på under 1 meters høyde, til ”kirkeovn” på 3 meter eller mer. De fleste av disse er enkelt utformede ovner med glatte sylindre, med pånaglede pynteornamenter og krone på toppen. Enkelte ovner har mønstre preget inn i sylindre, brennkammer og fot.

Magasinovn, Aadals bruk nr 78.

Magasinovn, Aadals bruk nr 78.

Magasinovnen er også en ovnstype som introduseres i perioden etter 1850. Også disse ovnene har likhetstrekk med de arkitektoniske ovnene. Som rundovnene har de ett steinsatt brennkammer som krever at man fyrer med stående eller veldig kort ved, og ett system for varmefordeling i resten av ovnen. Flere jernstøperier, f.eks Trolla brug og Ulefoss jernstøperi, introduserte i årene rett før 1900 såkalte ”patentovner”, hvor varmen ledes rundt brennkammeret før den går ut i pipa.

Ovnmodellenes opprinnelse

Mange av ovnsmodellene som ble produsert i støperiperioden var i sortementet til flere av støperiene. Ofte er det ikke større forskjeller en støperinavn og nummer, mens ovnene ellers er identiske. Flere av ovnsmodellene finner vi også i Tyskland, og det er ingen tvil om at de norske støperiene enten kjøpte modellene fra Tyskland eller snek seg til å støpe av tyske modeller. Disse importmodellene ser ut til å utgjøre størsteparten av sortementet. Likevel finner vi enkelte modeller som ser ut til å være tegnet og patentert ved norske støperier. Utseendemessig følger ovnene tidens stilideal. Påvirkningen fra arkitekturen fortsetter og historismen, som er den dominerende retningen utover på 1800-tallet, styrer ovnenes ornamentikk. En titt på et tilfeldig utvalg vil vise blomsterranker, klassiske søyler og gotiske buer i skjønn forening. Perioden, som senere ble kalt stilforvirringens, hadde likevel sine normer. Ofte finner man gotikkovnen på herreværelset, mens den mest blomsterrike og rokokkopregete står i dagligstuen, kvinnenes domene i selskaper.

Ny oppblomstring

Inn på 1900-tallet, og da spesielt rundt årene 1905 og 1914, økte interessen for de gamle norske ovnene. Dette førte til at flere av jernstøperiene fikk arkitekter til å tegne nye ovner inspirert av de eldre norske, og med motiver knyttet til nasjonsbyggingen. Ulefoss Jernverk, som tidligere het Holden Jernverk, startet produksjonen av sin Modell 1776. Ovnen er fortsatt i handelen, nå rentbrennende, men fortsatt med ”Iris bringer et budskap til Juno” av Henrik Bech på siden.

ulefoss 1776

Hvis vi tar en titt på byggeskikken ca år 1900, ser vi jernovnene som en viktig bidragsyter til hvorfor husene bygges slik de gjør. Store takhøyder, mange og mer spesialiserte rom, og gjerne en egen ovnsnisje i en eller flere av stuene. På kjøkkenet har grua forsvunnet, men en stor vedkomfyr dominerer innredningen. Husene planlegges med flere jernovner som en del av interiøret. Utover i århundret erstattes jernovnen av andre former for oppvarming, som parafinovnen, radiatoren og den elektriske panelovnen. Igjen blir jernovnene satt ut i uthuset eller kastet.

Ser vi på utviklingen i dag er den noe annerledes. De fleste nye hus bygges med en eller flere jernovner, og ved restaurering av eldre hus hentes de gamle ovnene inn igjen. Restaurering og salg av gamle ovner har blitt en mulig næringsvei, og med begrunnelse i antikvariske verdier er ovnene fra før 1940  gitt varig dispensasjon fra utslippskrav.

Vedkomfyr fra Drammens jernstøperi, produsert etter 1910.

Vedkomfyr fra Drammens jernstøperi, produsert etter 1910.

Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet for nettstedet «Bygningstradisjoner i grensetrakter». Originalartikkelen inneholder fler bilder, og kan lastes ned som pdf: Jernovner i Norge

Publisert i Uncategorized | 14 kommentarer

Tilnærmelser til et hus

Hovedhuset på Teien, Rælingen i Akershus. Kroneksempel på en istandsetting gjort med respekt, hvor husets sjel og egenart har fått leve videre.

Det har blitt en lang bloggpause, og «Ubehaget» har fått råde grunnen lenge. For å gi de tålmodige som fortsatt er innom av og til (tusen takk) litt lønn for strevet vil jeg legge ut noen resirkulerte artikler, til jeg kommer skikkelig i gang igjen. Denne artikkelen har stått på trykk i «Fremtid for fortiden», Fortidsminneforeningen avdeling Oslo og Akershus sitt gode medlemsblad. Den er også å finne som pdf på foreningens nettsted. Noen av bildene er skiftet ut her.

Teksten handler om det første møtet, og de første famlende stegene på vegen til å bli kjent med et hus.

TILNÆRMELSER TIL ET HUS

Bli kjent.

Øvelse 1: Bygningen som kilde.

Den viktigste kilde til kunnskap er huset selv. En viktig forutsetning for å kunne foreta seg noe med et eldre hus er å gjøre seg skikkelig kjent med det. Ofte fokuseres det på hvordan huset har vært tidligere. Dette er selvfølgelig viktig, men det første og viktigste er å finne ut av hvilke kvaliteter som finnes i bygningen nå. Hva er det som er positivt med huset? Hvilke historier forteller det. Og ikke minst er det viktig å spørre seg hva ved huset som er bærer av kvaliteten og historien. De som driver med bygningsvern er ofte svært fokusert på detaljer som høvelspor, vindusomramming, datering av laft eller bestemmelse av stilarten på listverket. Det sies at djevelen ligger i detaljen, og her har uttrykket flere meninger. Et godt blikk for detaljene er viktig for å få et godt resultat på det man gjør. Samtidig er det fort slik at det skarpe blikket på detaljen kan skygge for helheten. Mange har jobbet med alle detaljene etter tur for så til slutt å finne ut at kvalitetene og historiene har forsvunnet underveis. Et grep for å unngå denne fellen er å bruke tid på å gjøre seg kjent med husets helhet før en dykker ned i detaljene.

Det enkle uthuset gir nettopp det inntrykket: enkelt og funksjonelt. Tønnetaket og de gjenbrukte panelbordene er bærere av dette inntrykket, Koppangsøyene, Rendalen i Hedmark

Øvelse 2: Detaljene tross alt.

Detaljene forteller mange historier. Noen av disse er historier noen har ønsket å fortelle. Deler kan være utformet for å vise gode håndverksferdigheter eller for å vise at eieren har penger og følger med i tiden. Andre detaljer kan fortelle historier som er kommet til underveis, uten at noen bevisst har skapt dem. Malingslitasjen på døra til spiskammeret forteller oss om alle turene som er gjort ut og inn med mat, svimerkene rundt ovnen vitner om hundrevis av timer med fyring i kalde vintre.

Å søke disse historiene kaller vi bygningsarkeologi eller tekniske bygningsundersøkelser. De intenderte sporene er ofte de letteste å finne ut av, gjennom fagfolk eller litteratur. Fortidsminneforeningens egne Gode råd-hefter og annen litteratur hjelper til med å tidfeste listverk, vindustyper, dører, teglstein, tapeter og hva det skal være. De fleste vil finne at huset de er på vei til å gjøre seg kjent med har flere historiske lag. Noen dører er fra en periode, noen fra en annen. Etter hvert kan en danne seg et bilde av endringene huset har vært igjennom. Viktig å ha i bakhodet når en bruker litteraturen er at mye av det som finnes er skrevet med hele landet som bakgrunnsmateriale. Ofte har endringer inntruffet tidligere i vårt område enn andre steder. Mange bygningsmessige nyheter har dukket opp ved kysten eller i tilknytning til for eksempel jernverkene, for så å bli tatt i bruk andre steder på et seinere tidspunkt. Innenfor vårt område har vi også eksempler på at bygningsdetaljer som har gått av moten andre steder fortsatt har vært vanlig i bruk innenfor mindre lokale områder.

En dør som denne kan det være fristende å restaurere, å gjenskape dekoren som er borte. Da kaster man samtidig ut minnet om de som har gått ut og inn gjennom to århundrer.

I arbeidet med å gjøre seg kjent med en bygning er det viktig å skynde seg langsomt, og å vurdere oppgaven underveis. Der muligheten for å skade viktig materiale er stor, eller der hvor det av andre grunner trengs spesialkompetanse, er det viktig å kjenne sine egne begrensninger og hente inn fagekspertise. Et godt sted å starte for å finne denne er avdelingens egen håndverkerliste. En henvendelse til bygningsvernsenteret kan også gi svar på en del spørsmål, enten direkte eller ved at man blir anbefalt noen å kontakte videre.

De mer tilfeldige sporene kan være en annen sak å lese. Her må en ofte ta fantasien mer til hjelp enn litteraturen. Kunnskap om tidligere tiders hverdagsliv og kulturhistorie kommer selvsagt godt med. Husk at disse sporene også er verdifulle, og at det er disse som er lettest å miste og oftest umulig å gjenskape. Her ligger historien som gjør hver bygning unik.

Noen tiårs tapetmote i fogd Malthes arbeidsværelse, Risebro i Ullensaker.

Øvelse 3: Andre kilder – folk, papir og fastfrosset lys.

En ofte undervurdert kilde er den muntlige. Levende mennesker har historier om hus, som kan gi selvstendig kunnskap eller fungere som supplement til de tekniske undersøkelsene. De fleste som entrer et gammelt hus for å bevare, sette i stand eller restaurere, vil finne mest spor fra de siste hundre år, en periode som det i de fleste tilfeller finnes levende historiebærere fra.

Skriftlige kilder kan si mye om hus. Avhengig av alder og tidsperiode kan det være nyttig å søke i gamle skrifter, i branntakster eller i offentlig lagrede byggesaksarkiver. I selve bygningen kan det også ofte finnes tegninger eller liknende, eller tidligere eiere kan ha slikt liggende. Stats/riksarkivet, museumsarkiver og kommunearkiver har ofte indekserte oversikter som gjør det lettere å finne frem. Enkelte eldre bygninger er også målt opp tidligere, tegningene kan en få tak i via arkivene som er nevnt over.

Gamle foto er ofte undervurdert som kilde til opplysninger. Både byen og mange av våre tettsteder har blitt hyppig foreviget siden fotografiet kom i bruk, også mer landlige bygningsmiljøer finnes på foto. Spesielt museene har gode fotosamlinger, og enkelte, som Norsk Folkemuseum sine, er søkbare på nettet. Også her kan det være nyttig å bruke tid på å snakke med tidligere eiere av huset som kan ha foto liggende.

Originaltegning av våningshuset i Vestsjøberget i Trysil, av Ludvig Zapffe, 1902

Øvelse 4 (som burde vært 1): Skriv, tegn, fotografer og tenk.

Underveis i arbeidet er det viktig å dokumentere det en finner og det en gjør. Ta egne notater, lag tegninger og skisser, og ta bilder. Det du ikke dokumenterer kommer du til å glemme. Notater, tegninger og foto utfyller hverandre, systematiserer du det du gjør vil dette være verdifullt for de som skal arbeide med huset seinere. Og ikke minst underveis: tenk igjennom det du finner, dann deg bilder av hva du ser. Dette gjelder minst like mye for sporene som er satt ubevisst av tidligere brukere og eiere. Det du finner i denne prosessen skal danne grunnlaget for beslutningene du tar seinere. Og når du har kommet dypt ned i detaljen, husk å ta skrittet tilbake og sjekk helheten iblant.

Og husk: kos deg.

Atmosfære som dette kan ikke skapes, den bare oppstår etter som årene går. Bare å sverte ovnen vil endre inntrykket radikalt.

Publisert i Hus, Teknisk | Merket med , , , | 3 kommentarer