Den lange vinteren – og kongens haug.

rh vinter

«Det fyrste er at det kjem ein vinter som er kalla Fimbulvinter.
Då driv det snø or alle ætter, det er sterk kulde og kvasse
vindar, ingen ting har gagn av sola. Det er tre slike vintrar –

utan sommar imellom.»

Fimbulvinteren. Infernoet av kulde, snø og vind som man i norrøn tid trodde ville komme forut for Ragnarrok. En klimakatastrofe som skulle ramme menneskene. Om de som bodde her nord for over 1000 år siden skulle ha forestillinger om virkelig ugunstig vær, så er det ikke så rart om de tenkte seg «alle vintres mor». Og ikke bare var denne vinteren ekstra kald, den var også ekstra lang – tre vintre uten sommer imellom. Mye tyder på at denne forestillingen hadde rot i en virkelig hendelse.

«dette året fant et ytterst fryktelig forvarsel sted, for solen avga sitt lys uten styrke… den minnet mer og mer om en solformørkelse, for strålene den kastet var ikke klare.»(Prokopius, Bysants år 536)

Noe ekstraordinært skjedde med klimaet på jorda i 536. Skriftlige nedtegnelser viser til uår, kulde og blodrød himmel. Klimaet mange steder på kloden var kraftig endret i nærmere ti år. Det ble en periode med store endringer rundt om i verden- rikers fall, nødsår og folkevandringer. Mye tyder på at det skjedde dramatiske samfunnsendringer også i Norge og Skandinavia disse årene. Den svenske forskeren Bo Gräslund knytter hendelsene i 536-37 til den norrøne forestillingen om fimbulvinteren, og mener at vikingtidens historier hadde bakgrunn i erfaringer som da var flere hundre år gamle.

Hulvegen opp mot gården Haug, hovedvegen østover. Den går rett forbi Raknehaugen, og kan være eldre enn selve haugen.

Dendrokronologi – studiet av sammenhengen mellom årringer i trær – kan fortelle oss mye om klimavariasjoner bakover i historien. Metoden er også mye brukt til å bestemme byggeår på eldre hus. Ved å studere tre fra arkeologiske funn rundt om i Europa får man bekreftet at det skjedde noe ekstraordinært i år 536. Hva vet vi ikke sikkert – det kan ha vært ett eller flere vulkanutbrudd, eller det kan ha vært ett kometnedslag som frigjorde store mengder støv til atmosfæren. Sola ble matt, himmelen blodrød og klimaet kaldere. Trærnes årringer viser dårlig eller forstyrret vekst.

lorange

Loranges skisser av Raknehaugen. Gjengitt fra Dagfinn Skre: Herredømmet.

«Jeg så den for første Gang for aldrig at glemme den, saa imponerende forekom den mig at være…» (Anders Lorange)

I Norge har vi bare ett kjent byggverk som inneholder trær som vokste i år 536. Raknehaugen i Ullensaker er nordens største gravhaug, og ble bygget med store mengder tømmer. Det vil si – om det er en gravhaug er usikkert, men det er funnet en branngrav nær midten av haugen. Det finnes ingen andre byggverk i Norden laget på denne måten. Haugen er bygd opp med vekslende lag av leire, sand og tømmer. Totalt ligger det 75000 tømmerstokker i haugen, fordelt på tre lag. I bygda eksisterer det en gammel myte om at en Kong Rakne skulle ligge begravet i haugen, mellom to hvite hester og under «velte på velte med tømmer». De 21 år gamle hobbyarkeologen Anders Lorange fikk høre denne myten da han kom til Ullensaker i 1868, og startet sin egen private utgraving i 1869. Han fant aldri hverken kongen eller den skatten han håpet på, men fikk bekreftet myten om tømmeret. Siden han også oppgir at ingen hadde gravd i haugen før ham kan det tyde på at kunnskapen om tømmeret har overlevd i 1300 år. I seg selv en fascinerende tanke, og en interessant parallell til Gräslunds teori om at forestillingen om fimbulvinteren i den norrøne tankeverdenen.

rh

«Gid Nornerne bedre lønne dit Arbeide end… mit. Saalangt som hid kom jeg ind i Raknehaugens indre, men maatte vige for Vanskelighederne…»

Raknehaugen ble en skuffelse for Lorange, som la igjen norgeshistoriens mest berømte flaskepost i hullet før det ble fylt igjen. På tross av at lokalbefolkningen ba om at Raknehaugen måtte få ligge i fred, ble den på nytt utgravd i 1939/-40, under ledelse av arkeologen Sigurd Grieg. Denne gangen gikk de mer grundig til verks, og grov ut mellom 2/3 og ¾ av haugen. Tømmeret ble fjernet for at de skulle komme til, og lå lenge ubeskyttet. Denne anledningen brukte forstkandidaten Asbjørn Ording til å gjøre grundige undersøkelser av stokkene. Han konkluderte med at 98% av tømmeret var felt vinteren før haugen ble bygget, og at de hadde snauhogd ett område på nær 1000 mål med ungskog, trolig gjengrodd beitemark. Tømmeret viste ikke skader fra innsekter o.l. Det tyder derfor på at det ble dekket til av jord første sommeren, med andre ord at haugen ble bygget kort tid etter at trærne var felt.Totalt har an beregnet at minst 350 mann trengtes for å bygge haugen gjennom nær ett år. Hvorfor haugen ble bygget, og for hvem, det vet vi ikke. Det vi vet er imidlertid at det må ha vært etablert et samfunn på Øvre Romerike, stort, rikt og organisert nok til at de kunne ha mellom 350 og 500 mennesker i arbeide med å bygge dette voldsomme byggverket nesten ett helt år. Den romerske historikeren Jordanes ramset på midten av 600-tallet opp navnene på de germanske stammene. Kanskje hans «raumere» hadde sete her, slik Dagfinn Skre og flere med ham skriver? Det er uansett på det rene at denne enorme haugen – 90 meter i diameter og 19 meter høy – er ulik alt annet bygget i Skandinavia.

rakne 4

Ordings bilder og beskrivelser av skiveprøver fra Raknehaugen.

Vi vet ikke når Raknehaugen ble bygget. Lorange satte haugen i sammenheng med «raumernes rike» nevnt av Jordanes, og selv om andre dateringer har vært foreslått har dette holdt seg godt. Anton W Brøgger mente Raknehaugen var en minnehaug – en kenotaf – og koblet den til Teoderiks monument i Ravenna i Italia, og et byggeår tidlig på 600-tallet. I dag er det allment akseptert at haugen har et ca byggeår mellom 500 og 550 e.kr, altså folkevandringstid. Spørsmålet er om vi ikke, med en klimakatastrofes hjelp, kan komme nærmere. Avstanden til år 536 er ikke så stor, det er ikke usannsynlig at der er hendelsene dette året og årene rett etter som har bidratt til den ekstraordinære markeringen som byggingen var.

For kanskje var fimbulvinteren fersk i minnet? Haugen kan være en markering for en fallen konge, men også for klimaet som endelig var tilbake til det normale. Uansett kan klimakatastrofen hjelpe oss til å sette eksakt byggeår for Raknehaugen. I sitt arbeide med tømmeret fant nemlig Ording ut at de fleste av stokkene hadde et sett deformerte årringer, resultatet av ett år med nesten ingen vekst.

rakne 2

Bilde av stammeskive med beskrivelse fra Ording. Her som på bildet over er den uregelmessige årringen merket med hvitt.

«…fordi det viste seg at en bestemt årring var så eiendommelig utformet at den i kombinasjon med trærnes hugstår ble et utmerket kjennetegn.»

På foto i sin artikkel er denne deformerte årringen tydelig, og i tillegg markert av Ording med en hvit flekk. Årringen er eiendommelig fordi den knapt er synlig. Den indikerer en sommer nærmest uten noen vekst, 15 år før trærne ble hogd. Gitt at dateringen til 500-tallet stemmer, noe som er sannsynlig, siden den også ligger innenfor intervallet på C14-dateringer som er utført, så må vi regne med å finne den ekstraordinære vekstsesongen 536 i prøvene. Og det gjør vi. Ording påviser at det ikke er synlig vårved fra stammenes siste vekstår, men at de er ferdig vokst året før. Vi kan da med stor sannsynlighet slå fast at et stort antall tømmerhuggere ble sendt til skogs vinteren 550-551 for å hugge tømmer, og at Raknehaugen ble bygget året 551.

rak2

Raknehaugen og omgivelsene har fortsatt mange hemmeligheter på lager. Her fra en markvandring i 2008 med arkeologistudenter. Kort tid etter bildet ble tatt ble det funnet en til da ukjent overpløyet gravhaug fra jernalderen.

Raknehaugen er reist i et maktsentrum vi vet minimalt om i dag. Haugen er Norges største gåte, og det er knyttet mange spennende myter til den. Det er på tide å ta enda en runde til med haugen – den har hemmeligheter som venter på å bli avslørt, også beretninger om en klimakatastrofe. Fortsatt har Raknehaugen mulighet til å oppfylle Loranges ønske om at den

«…kunde blive et gavnlig Middel til at vække og udbrede Sandsen for vor Oldtid og dens Minder.»

Denne teksten hviler tungt på tre arbeider: Bo Gräslunds «Fimbulvintern, Ragnarök och klimatkrisen år 536–537 e. Kr.», Asbjørn Ordings «Skoghistoriske analyser fra Raknehaugen» og Anders hagens «Gåten om kong Raknes grav». Konklusjonene i teksten er på ingen måte tungt vitenskapelig belagt, og må derfor ses på som spekulasjoner. Likevel anser jeg de for så vidt sannsynlige at de – sammen med Norges største gåte Raknehaugen –fortjener nærmere undersøkelser.

Publisert i Historier, jernalder | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

De som beveger verden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Deltakere på workshopen for unge håndverkere på Bygdø diskuterer oppmerking

Ikke et vondt ord om kunsthistorikere, arkitekter, antikvarer eller ingeniører. Men om vi skal ta vare på bygningsarven vår er det håndverkerne som må gjøre mesteparten av jobben. Men la nå ikke dette lure deg til å hanke inn hvilken som helst håndverker fra gata, her trengs noen med rett kunnskap og holdninger.

Gamle hus er ikke som nye. Det er jo derfor vi bryr oss om dem. Skal man sette i stand eller endre krever det også at man vet hvordan husene er bygget og fungerer – vi må ha håndverkere som har kunnskapen og holdningene som skal til. Kunnskapen er ikke bare et redskap for å holde bygningene i hevd, den er også et mål i seg selv. Vår husbyggingskunst er en viktig del av vår kulturarv, som vi både skal ta vare på for vår egen del, og som en del av våre internasjonale forpliktelser. Norge skrev under på UNESCO-charteret om immateriell kulturarv i 2007.

Møteplassene

For å få til dette er utdanning viktig så klart. Men minst like viktig er muligheten for at håndverkerne kan møtes og praktisere sammen. Dette skjer gjerne på forskjellige kurs, og på møtearenaer som treseminaret på Dovre eller Håndverksdagene på Røros. Disse arenaene er også viktige for å gi håndverkerne inspirasjon til å dyrke tradisjons- og restaureringshåndverket. I starten av juni samlet Fortidsminneforeningen 45 unge håndverkere fra 21 land i Europa til en ukes workshop i Oslo. Som en del av programmet bygde de, under instruksjon av dyktige håndverkere fra Norsk Folkemuseum, et tradisjonelt vestnorsk grindbygg. Bygget ble så montert opp på Universitetsplassen, hvor det sto som en fin kontrast til de Grosch-tegnede universitetsbygningene.

Noen av deltakerne syntes det var pussig at de på en workshop om bygd kulturarv skulle bruke tre dager på å bygge et nytt hus. Forklaringen er enkel, og etter hvert sto det som en selvfølge for alle som deltok: kun ved å bygge et tradisjonelt hus fra starten av kunne de få innblikk i hvordan huset er konstruert og fungerer. Med denne innsikten er det så mulig å utføre utskiftinger og reparasjoner som ivaretar bygningen og bygningstradisjonen.

Lafting – for klima og kulturarv

Akkurat dette poenget gjør en av vårens debatter så viktig: skal det fortsatt være mulig å bygge nye laftede bolighus her i landet? Forslaget om å fjerne denne muligheten er begrunnet ut fra energibruken i huset i «driftsfasen», men er i praksis dårlig klimapolitikk. Regner vi med energibruken i produksjonsfasen og tar hensyn til husenes levetid kommer laftehus meget godt ut. Det bygges ikke veldig mange nye laftehus, men produksjonen av disse husene og hyttene utgjør den kanskje viktigste arenaen for opplæring: byggeplassen. Der utveksler håndverkerne erfaringer ved å diskutere og ikke minst ved å ta etter hverandre. Vi snakker tross alt om handlingsboren kunnskap. Bygging av nye laftehus tilfører erfaring, kunnskap og innsikt til nye generasjoner håndverkere, og viderefører en 1000 år gammel tradisjon. Det bør være veldig gode argumenter framme dersom denne tradisjonen skal stoppes. Så langt har argumentene vært elendige, noe Fortidsminneforeningen og Norsk Kulturarv sammen har gitt Kommunaldepartementet beskjed om.

Håndverkeren som forsker

Skal vi ta vare på bygningsarven holder det ikke bare å videreføre den kunnskapen vi har, vi må også tilegne oss mer av det som er glemt de siste hundreårene. For å få til dette må vi jobbe systematisk med å hente lærdom av det vi gjør og fra de stående bygningene. Jeg vil påstå at den viktigste forskningen og kunnskapsinnhentingen i bygningsvernet nå foregår i håndverkermiljøene. Gjennom 150 år har arkitekter, kunsthistorikere, arkeologer og antikvarer bygget kunnskap gjennom forskning og erfaringsutveksling. Nå er det håndverkernes tur: deres studier av materialer, materialspor, tekniske løsninger og arbeidsoperasjoner vil bringe oss mye kunnskap i årene framover.

Mye forskjellig kunnskap må til når vi skal ta vare på de eldre byggene våre. Håndverkerne gir viktige bidrag i alle fasene i dette arbeidet, både når vi ser på hvert enkelt hus og når vi tenker bygningsarven vår under ett. Her er det bare en ting å gjøre: slipp dem til.

Teksten er tidligere publisert i magasinet Norske Hjem, nr 4/2015

Publisert i Betraktninger, Hus | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Restaurering

Vestsjøberget i Trysil under restaurering i 2007

Vestsjøberget i Trysil under restaurering i 2007

Ordet dukker ofte opp når vi snakker om gamle hus. For folk flest handler det om å sette huset i stand, gjerne å gjøre ganske mye endringer på vegen for å få det slik en vil. I det «proffe» kulturminnevernet bruker vi begrepet når målet med det vi gjør er å føre huset tilbake til en tidligere tilstand. Kulturminnevern som fag ble utviklet tidlig på 1800-tallet, den personen som gjerne knyttes til ordet restaurering er den franske arkitekten Eugène Viollet-le-Duc. Han fikk ansvaret for å restaurere mange av de franske monumentene, bl.a. Notre Dame i Paris. Et kjennetegn for arbeidene hans var at bygningene ble tilbakeført til en tilstand de kunne hatt, eller en tilstand han mente de burde hatt ut fra hans ideal gotiske arkitekturen. Begrepet «stilrestaurering» knyttes gjerne til le-Duc.

Det oppsto tidlig en reaksjon mot denne måten å behandle kirker, slott og hus på. Engelskmannen John Ruskin var den tydeligste eksponenten for dette, og mente at restaurering var å ødelegge monumentene. De burde heller konserveres, få være i fred. Kun ved å la sporene etter vær, vind, slitasje og tid være synlige kan vi fornemme historien.

Men har dette betydning for oss som eier gamle hus i dag? Eier du et hus som er fredet eller regulert til bevaring må du forholde deg til antikvariske myndigheter, som vil mene noe om hvilke valg du skal ta. Teoriene til de to førnevnte herrene vil du nok kjenne igjen i hva de sier. Søker du penger fra fylkeskommunen eller kulturminnefondet må du regne med å forholde deg til det som kalles «antikvariske prinsipper». Ellers står du fritt til å ta dine valg med huset ditt. Da er spørsmålet heller: hva er lurt, og hva er det du vil oppnå?

Det er alltid fristende å grave i tapetlagene, se hva som er bak plater og panel, eller å se for seg hvordan huset ville vært med eldre vinduer eller uten det rare påbygget fra 1930-tallet. Vi drives jo litt av lysten til å se hvordan det er under, hvordan det var før. Vi elsker skattejakt, vi elsker å fantasere og vi elsker å se fantasiene bli virkelighet.

Men hva skjer når vi tilbakefører? For det første vil det aldri bli som det en gang var. Uansett. Selv den dyktigste antikvar vil alltid skape en tolkning, et kompromiss mellom det som var og det vi ser i dag. Og må du gjenskape noe som er borte vil det du legger til være nytt. Alltid. Det nye er en kopi, mens det du kaster er originalt. For det andre må du fjerne ett eller flere av lagene med historier huset bærer utenpå hverandre, som lagene i en løk. Selvfølgelig er ikke alt like verdifullt. Å kaste ut huntonittplater fra 1970-tallet for å få fram bred fin originalpanel er neppe noe du vil angre på. Men det er fort gjort å gå for langt. Det er ikke uten grunn at fagfolkene advarer mot tilbakeføringer. Det er en vanskelig øvelse, det vil alltid dukke opp noen vanskelige valg undervegs, og faren for å få et resultat som står seg dårlig over tid er stor.

Likevel ender ofte fagfolkene, på tross av advarslene, selv opp med å ville restaurere, føre tilbake til slik de mener det var. Hemmeligheten er å stoppe i tide før skattejegeren tar overhånd og fantasien blir for overbevisende. Ellers risikerer du å miste både det du først satte pris på ved huset, og dets egentlige historie. For det er det du har fra før som er ekte vare.

Opprinnelig publisert i magasinet «Norske Hjem» nr 2 2014 

Publisert i Hus | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Hjemvegen

ymse okt 048

Det er en klisje. Som den gamle mannen og havet. Men det er der vi møtes best. Livet og jeg. Der vi føler hverandre. I klisjeen lever jeg.

Jeg runder svingen, ser fløterkoia. Den har ingen egentlig funksjon lengre, ikke noe egentlig mål. Den eksisterer, som meg. Koia er lav, mørk og med grove solsvidde stokker. Ingen vet når den ble bygd, eller hvem som bygde. Her hvilte fløterne ut etter lange dager ved elva. Svette, våte klær, svart kaffe. En verden som er borte – likevel aner jeg glimtet av den når jeg lukker opp døra, kjenner lukten som bare finnes her.

Veggstokkene er grove, hogd til av stokker som har levd lenge. Jeg har sjekket før, flere av de har mer enn 150 årringer. Veden ytterst er vridd, aldersved. De som bygde visste når en furu var moden, hvilke trær de skulle velge for at bua skulle stå. Den har overlevd funksjonen, ingen fløter lengre. Forestilte de seg de, karene som bygde? Nå overnatter av og til noen fiskere, for familier på tur gir den nye krefter ti slitne barnebein: «Se, der er koia!»

Den bærer alderen med verdighet, sum furer i en gammel manns ansikt. Med alder kommer spor etter vær og vind, noe bukker under. Det er derfor jeg er her, med mat i sekken, kaffe på termos og øksa på skulderen. Bunnstokken på nordveggen er moden for utskifting, en del må ofres for at fløterkoia skal få leve videre.

Jeg felte treet i vinter. Lette lenge etter det rette, etter formen, barken og kvistene som avslører kvalitetene. Hans Børli var tømmerhugger, og diktet på brakka om kvelden. Han skrev om den dårlige samvittigheten når stubben sto der fersk, og kjempen i skogen var felt. Jeg forstår ham, kjente kloen rundt hjertet den dagen i februar da furua lå der. 210 årringer. Da Napoleon forlot St Helena for nok en gang å kaste Europa ut i krig sto denne furua her, liten og trassig under høye kroner. Da Norge ble fritt var den over 100.

I dag ligger den ved koia, med barken på, passe tørr og med lite sprekker. Klar for et nytt liv. Nå er det den, øksa og meg. Jeg legger til stokken, fester den med bindhaker. Buen opp, snorslår og merker. Flytter den litt, hogger skårer, en etter en. Selv om fler av de flinkeste tradisjonshåndverkerne i Norge i dag er kvinner, så gir dette samspillet mellom verktøy, emne og kroppsarbeid meg en ekstra følelse av mandighet.

Øksa jeg svinger fant jeg en gang i et nedfallent skur, slengt i en krok. Rusten, hakkete og med knekt skaft. En gang ble den smidd av øvede hender, i et lavt røykfylt rom fikk den form under lyden av amboltklang. Med varme og hammerslag, kanskje med hjelp av en nervøs læregutt, bygde smeden all sin kunnskap og erfaring inn i en klump metall. Erfaring bygget opp gjennom generasjoner, korrigert, justert og forsterket gjennom eget virke helt fra første dagen han var oppslager for sin far.

Jeg tok øksa ut fra skuret, bar den hjem, skjeftet den, slipte og formet eggen, pustet inn nytt liv. Verktøy for menn. Alle kan kjøpe grønne eller gule plastdingser på Maxbo. Fylle en bil med pipende og summende leker, og kjøre rundt og vise fram slik gutter gjør. Øks er verktøy for menn – krevende, nådeløs, avslørende. Rett bevegelse gjør godt arbeid, feil bevegelser er bortkastet energi eller ødelagt emne. Eller verre. En vri på håndleddet, og øksa vil bite meg i leggen.

Dette er ikke vedhogging, som slappe forfattere og kulturfolk gjør for å vise seg. Dette er ekte, det er presisjon, kraft og formgiving på en gang. Etter skåringen hogger jeg ut skalkene imellom. Kjenner på hver bevegelse, hvert flytt med foten, hvert sving med øksa, flytter hendene for hvert hogg. Ett hugg er enkelt, hundre er slitsomt, tusen skiller den virkelige håndverkeren fra resten. I hodet snurrer filmen av tradisjonshåndverkeren som har drevet med dette hele livet: de mjuke bevegelsene, hånden som flytter seg rundt på øksa etter hvor belastningen ligger, balansen i kroppen, hver eneste bevegelse rasjonell. Karene som en gang bygde denne koia hadde gjort dette hele livet. Å gjøre tungt arbeide som dette dag etter dag, uke etter uke, krever ferdigheter. Knapt noe levende menneske i Norge i dag er på det nivået.

Så er det pause. Litt mat, litt drikke og hvile. Andre tanker. Jeg planlegger neste økt i hodet, hører stillheten i skogen og bruset fra elva.

Den nye stokken er ferdig formet, alt som er igjen av arbeidet er en haug med flis. Nå gjenstår å lafte stokken inn i veggen. Jeg bruker en provisorisk stokkvender til å vippe stokken inn i veggen, måler, streker opp. Ut igjen med stokken, lodde og feste med bindhaker. Starter med nedhogget, deretter kinningene. Jeg følger et tusen år gammelt bevegelsesmønster, samspillet mellom stokken, øksa og meg er det samme som i slutten på vikingtiden. Hogger laftene i begge ender, vipper stokken tilbake og prøver. Slurv gjør at jeg må ha den ut en gang ekstra for å tilpasse. Snekkere kan bli så sinna de vil, menn biter det i seg og jobber videre. Eller blir forbanna. Men her hjelper ikke forbannelser. Naturen og historien har lagt rammene, det er meg det kommer an på.  Tredje gangen er det klart for å medra. Finpussing av formen, så passer stokken som den skal.

Sekken er pakket, øksa lagt bort. Snur meg i svingen, titter bort på koia der den nye stokken lyser i fersk ved. Så er vi hele igjen.

Publisert i Historier, Hus | Merket med , , , | 3 kommentarer

Det var en gang en hage.

Bilde 262

Midt på Jessheim ligger det rester av en hage. Nesten alt av trær ble hugget ned for fire måneder siden. Hagen ble etablert av den første «byboeren» på Jessheim: Charles King. Han var engelsk jernbaneingeniør, en av de som bygget Hovedbanen fra Christiania til Eidsvoll fram til 1854. Han slo seg ned ved stasjonen Trøgstad, førti år før den fikk navnet Jessheim og 150 år før stedet ble erklært by. King startet kolonial og bakeri, og fikk åtte barn. Datteren Emma flyttet til Chicago, giftet seg med en annen utvandret nordmann, Peter Næss, og fikk tre barn. Den yngste fikk navnet Elliot, og ble en amerikansk helt. Han jobbet for skattemyndigheten i USA, og fikk jobben med å knekke øl- og spritproduksjonen til Al Capone. I filmen «De ubestikkelige» er det Kevin Costner som spiller Elliot Næss.

kingsgården seint 1800_tall inngang fra Trondheimsvegen

Det finnes to bilder av familien King, tatt i hagen på Jessheim. De er trolig fra 1882, da Emma var en tur i Norge. Siden 1860-tallet har hagen vært et grønt område i det voksende stedet, fram til januar 2013. I 1996 ble hagen og husene regulert til bevaring. Bestemmelsene var tydelige, epletrær, bjerk og popler kunne ikke fjernes uten tillatelse fra kommunen. Slikt kan virke tungvint, men all erfaring viser dessverre at det må til for å sikre bevaring. Skjønt sikre. Tanken om at eiendommen skulle fortsette å være et åpent grøntområde ble akseptert av eierne. Da de etter en lang tenkepause bestemte seg for å selge seinsommeren 2012 var bevaring av hus og hage en av premissene. Alle som besiktiget eiendommen for å vurdere et kjøp respekterte dette. Bjørn Dæhlie eide naboeiendommen, og etter å ha sittet på gjerdet en stund kjøpte han Charles Kings gamle hus – og hage. Ullensaker har den største befolkningsveksten i Norge. I et pressområde som Jessheim sentrum vil en naken tomt være mer verdt enn to hus i en åpen hage. Xx og xx januar ble alle trærne i hagen hugget ned, stubbene jevnet med jorda, og en plakat om «parkering til leie» kom opp. To uker seinere la Dæhlie fram planer for nedbygging av hele hagen. En Frp-representant i kommunestyret uttalte at «alt er bedre enn det som var». Mens huggingen pågikk fikk Dæhlie beskjed om at den var ulovlig, og lovte å stoppe. Dagen etterpå ble resten av trærne hugget. Kommunen har fortsatt ikke konkludert om hvorvidt han skal få en reaksjon – i dette tilfellet et overtredelsesgebyr på en symbolsk sum – etter ulovligheten. Trolig ender det med at han får tillatelse til å bygge ned hagen og putte en milliongevinst i lomma.

Bilde 267

Hagen var en av svært få grøntområder i Jessheim sentrum, avsatt til grøntområde i alle planer. Den var et fellesgode som alle respekterte. Utbyggere i Norge i dag lever av å presse marginer. De som er flinkest til å presse tjener mest penger. Kanskje er ikke Dæhlie den egentlige skurken i denne fortellingen? Kanskje er skurkene de politikerne som ikke forstår at grenser må til når man skal lage gode steder, eller for å beholde de man har? Politikerne som gir dispensasjon, som gir tillatelse til å hente inn privat gevinst der det før var fellesverdier: et fint historiefortellende og miljøskapende hus, et trivelig nabolag eller en gammel hage hvor mafiajegerens mor en gang drakk kaffe. Ett er i hvert fall sikkert: blir det borte er det tapt for godt. Og har ikke folk vært bevisst det de har hatt, så blir de det da. Men da er det for seint.

kaffeslabberas i hagen ved siden av kingsgarden seint 1800_tall

En litt forkortet versjon av denne teksten ble trykket i «Norske hjem» nr 3 2013.

Publisert i Historier, Hus, Vernepolitisk | Merket med , | 1 kommentar