Alskens elendighed

Historien er død, et tilbakelagt kapittel. Likevel spretter av og til liket opp, peker nese til oss og forsvinner rundt neste sving med høy rungende latter. Jeg tror ikke nødvendigvis at historien gjentar seg, men mennesker av i dag er ikke så forskjellige fra de som levde for 100 eller for 1000 år siden. Vi er i liten grad i stand til å lære av historien, men noen ganger kan et innblikk i noe som har skjedd før sette dagen i dag litt i perspektiv.

En kveld for et par uker siden ante jeg såvidt denne latteren i det fjerne. I arbeidet med en artikkel om hvordan tettstedet og etterhvert byen Jessheim ble til kom jeg over avskriften av et brev i en gammel hovedoppgave i historie. Oppgaven ble skrevet av Tore Ivar Ellingsen i 1975, mens brevet ble skrevet av sogneprest i Ullensaker, Ulrik Fredrik Bøyesen, i 1830. Han var kjent for å ha holdt en flammende tale om «selvstændighetsedens Avlæggelse» i Lærdal kirke i mars 1814, og han hadde jevnlig omgang med familien Wergeland. Under hans tid som prest i Ullensaker ble hovedhuset på prestegården bygget, et hus som i dag er fredet. Trolig satt han der og skrev dette bekymrede brevet til lensmannen. Språket han fører virker rart for oss i dag, og gjør brevet tungt å lese. Likevel virker problemstillingen underlig kjent, og det er noe kjent med bekymringen i stemmen hans når han gjentar ordene høyt for seg selv en siste gang før brevet sendes.

Velædle Hr. Lensmand Erichsen!

Fra Eidsvold kommer alskens Elendighet over os. I dag kom til mig en Person, Skomager Hans Johnsen fra Eidsvold, gift i Lier med pigen Marthe Svendsdatter Asdøhl, og forlangte at indføres i Ministerialbogen som et Lem af denne Menighed.

Han opholder sig som Inderst under Gaarden Sedsvold, har 3 Børn, er meget fattig og dessuden vanfør i den høire Haand saa at han med sin hele Familie meget snart vil komme Fattigvæsenet her til Byrde.

Han paastod at have været her i 4 Aar, hvilket jeg ikke troer; i det Mindste fortjener Sagen nærmere at undersøges. Til Lykke havde han intet Andet for sig her end en Ækteskabs- og Altergangsattest fra Hr Sognepræst Aars i Lier, og da denne ikke indeholdt alle de Data som en Ud– og Tilflytningsattest bør at indeholde, saa var jeg ingenlunde forpligtet til, ifølge samme, at indføre ham i Ministerialbogen, som et Medlem af Ullensager menighed, hvilket jeg altså nægtede ham. Han lovede da til Sommeren at skaffe en ordentlig Udflutningsattest fra Lier. Han skal have mange Tal, men jeg skjøtter slet ikke om sligen Attest.

Personen søger upaatvivelig at snige sig ind paa Fattigvæsenet her og forekom mig i det hele meget misstænkelig. Ogsaa bad han mig om, at hans Barn maatte blive døbt her, hvilket som jo ikke havde nødig, naar han havde opholdt sig her saa længe, at han kunde betragtes som et Lem af Menigheten. Sagen hænger neppe rigtig sammen.

Jeg kan vanskelig begribe, hvoraf det kommer, at saamange fremmede Fattige vil trykke sig ind paa os, da vi dog ikke, saavidt jeg ved, ere bekjendte for at være saa gruenes barmhjertige Folk.

Meningen heraf er, at bede Dem, gode Hr. Lensmand, gjøre, saavidt det staar til Dem, de fornødne Undersøgelser angaaende denne Person og hans Familie, for, om Omstændighederne tillade det, at vorde frie for at underholde dem. Vist er det, vi maa have Øinene aabne – Gud give, Fjerdingsmændene ville det – og jeg spiler mine alt hvad jeg kan, for at befrie disse menigheder, som segne under Byrden af egne Fattige og egen fattigdom, fra at ernære dem uvedkommende, andre Bygders Trængende.

                                                                                     Ullensager Præstegaard den 6 Martz 1832

                                                                                                                  Forbindtligst

                                                                                                                  U.F.Bøyesen  

Passer, passer ikke…

Fortidsminneforeningen er for tiden inne i flere saker hvor det handler om å bygge nye hus i helhetlige historiske bymiljøer. Striden handler om hvordan de nye husene skal formes: hvor store de skal være, hvilken form de skal ha, hvordan detaljene skal være og hvilke materialer som skal brukes.

Slik…..? Fra Tromsø

Nytt er nytt

I 1964 ble Veneziacharteret lansert. Det kom som en reaksjon på de mange gjenoppbyggingene etter andre verdenskrig. Hele byer ble bygget opp som kopier, og det ble mange steder vanskelig å skille nytt fra gammelt. Charteret kan ses på som et produkt av den generasjonen arkitekter som ble utdannet etter modernismens læresetning om ærlighet i arkitekturen. Alt skal være det det gir seg ut for, nye hus skal være tydelig nye. Et forholdsvis enkelt krav å forholde seg til, men så klart grunnlag for diskusjon. For hva skal til for at det er tydelig? For hvem skal det være tydelig?

Etter hvert utviklet arkitekturmiljøet en tese om at det ikke bare skulle være tydelig nytt, det nye skulle også stå i klar kontrast til det gamle. Kun ved å markere skillet mellom nytt og gammelt med en klar kontrast kunne man få et forhold til historien – oppfatte et den er annerledes, at det gamle huset er fra en annen tid. Standpunktet baserer seg på modernismens historiesyn, at nåtiden er klart adskilt og annerledes enn fortiden.

Så kan en så klart diskutere i hvilken grad arkitektfaglig teori styrer hvordan hus blir seende ut i våre dager. For det meste ut fra økonomiske hensyn, målet er å utnytte plassen slik at bygget gir mest mulig avkastning til utbyggeren. Dette høres brutalt ut, men det er faktisk motoren i nær alle utbyggingsprosjekter i dag. Vi kan si at vi har en økonomisk styrt arkitektur. Kanskje ikke egentlig så merkelig, arkitekturen speiler ofte sin tid.

Men ikke slik……? Fra gjenoppbyggingen av Synniva Eris hus i Lærdal, som ble totalskadd i storbrannen.

Kræsjlanding i Skien

Opp mot den gamle bydelen Snipetorp i Skien vil ROM eiendom bygge et leilighetskompleks. Den øverste delen vil i praksis bli en del av Snipetorp, men vil gjenkjennes selv for de mest svaksynte som en fremmed fugl i den historiske bydelen. Prosjektets mål er å utnytte det ROM eiendom og andre oppfatter som en ledig tomt, men som andre oppfatter som et fint grøntareal som beriker byen. I begrunnelsen har ikke utbyggerne på noen overbevisende måte klart å skjule at formålet er å bygge boliger og å tjene penger. Planene har ført til et stort engasjement blant beboere i Snipetorp, i Skien og blant kulturminnevernere og stedsutviklere landet rundt. Fortidsminneforeningen har vært engasjert i saken lenge. Snipetorp er Ibsens Skien – folk vil ha seg frabedt å få økonomisk begrunnet modernisme i fleisen der.

I den nederste delen av Kjerkgata på Røros ligger et område som kalles Plattingen. Tomta har stått ubebygget siden 1960-tallet, og har de siste årene vært brukt som møteplass, startpunkt for hundeløp, konsertarena og mye mer. I praksis har Plattingen faktisk fungert som et etterlengtet torg i Røros. Grunneieren ønsker å bebygge tomta igjen, og har fått utarbeidet et forslag til en ny forretningsgård. Forslaget har mange gode trekk, men vi i Fortidsminneforeningen mener at en av de to mest sentrale gatene i Verdensarven Røros krever noe som er enda bedre. Vi ga tydelig uttrykk for dette, og resultatet ble at de ledende politikerne i Røros markerte sin mening like tydelig: slik kan det ikke bygges.

Så langt så bra. Men hva kommer så? Diskusjonene om hvordan man faktisk kan bygge i slike områder går tett, og som oftest med voldsom temperatur. De fleste arkitekter i Norge er av den bestemte mening at man ikke kan bygge for tett opp til sånn det var før. Noen mener dette fordi de er opptatt av at nytt skal være veldig tydelig nytt, andre begrunner det med at vi uansett ikke klarer å bygge som før, bl.a på grunn av tekniske og bruksmessige krav. Blir det for likt det gamle kalles det «pastisj», som for arkitekter befinner seg inne på lista over dødssynder. Synet passer også godt med Veneziacharteret, med sitt krav om tydelighet. Samtidig synes mange ikke-arkitekter at det er helt greit å bygge i gammel stil, og det har blitt stadig vanligere mange steder i utlandet. Og hvorfor skal man ikke kunne fortsette på en lang lokal byggetradisjon?

Plattingen i Kjerkgata på Røros. Mot venstre er det planlagt en 42 meter lang fasade.

Arkitektens syretest

Uansett, så krever en god tilpasning i et eksisterende historisk miljø noe ekstra av arkitekten. Ikke mange behersker sjangeren dessverre. Nybygg bør være godt tilpasset, men de bør samtidig være tydelig nye. Nybygg bør skille seg ut, men ikke overdøve. Vi skal beholde særpreget, men det nye skal være lesbart og funksjonelt. Men det finnes ingen generelle regler, alt må tilpasses situasjonen sånn den er akkurat der. For noen ganger er det også rett å kline til med noe helt annet. Slike oppdrag er for de virkelig gode arkitektene, med kunnskap om eldre arkitektur og med den rette fingerspissfølelsen. Hvem som helst kan tegne noe kult på en blank tomt uten naboer. Vi som bryr oss om eldre hus og bygningsmiljøer må engasjere oss enda mer i nybygg i disse miljøene. Hive oss inn i diskusjonene, stille krav. Først da får vi de virkelig gode nybyggene, til glede også for det bestående.

Teksten er tidligere publisert i magasinet Norske hjem.

Eller slik? Noen ganger trekker man tilpassningen til sitt ytterste. Det nye museet ved Waterloo i Belgia ligger gjemt i bakken, kun nedgangen og en lyssjakt er synlig.

#denfølelsen

Hvorfor i all verden driver vi nå med disse gamle husene? Støv, rot, hardt arbeide og ubehagelige overraskelser? De gode og saklige argumentene har vi jo – men hva er det egentlig?

«Jon. Ta med Ola og vis ham stua di».

Vi var vært på farten flere lange dager med befaringer, sett på det ene huset og gårdstunet mer spennende enn det andre. Jeg jobbet i prosjektet «Bygningstradisjoner i grensetrakter», en av aktivitetene vi gjorde der var å arrangere ekskursjoner for fagfolk for å se på byggetradisjonene på begge sider av grensen mellom Norge og Sverige. Noe av det morsomste og mest lærerike jeg har gjort. Dette var på slutten av en slik tur. Vi var i Os i Østerdalen, og skulle slippe av en av deltakerne på turen på gården der han bor.

Ute av bilen fulgte jeg Jon over tunet med brunsvidde driftsbygninger, over til en toetasjes stue med okerfargede vegger og torvtak. Kveldssola varmet med sine siste stråler inn på tunet, det var egentlig litt for mørkt til å se et hus med lave småruta vinduer og uten moderne belysning. Jeg var helt uforberedt, visste knapt hvor jeg var. Døra gled opp, og vi skrittet inn over en slitt terskel. Plutselig sto vi i en av landets flotteste dekorerte stuer. Okergule vegger med rødfarget ådring nederst. Lister og vindusomramminger med marmorering i grønt og blått. Små border av blomster som slynget seg under taket og bortover veggene. En kaskade av farger, men likevel avstemt. Malerne Sønvis Olssøn Holemoen og Ole Anderssøn «Bedokken» Dalseg dekorerte stua i årene 1822 til 1833, for Jons forfedre. Med enkle men effektive penselstrøk. I andre etasje ligger fortsatt steinen de rev pigmentene på, og rett ved siden av er regnskapsboka hvor malerne har kvittert for mottatt betaling.

Da jeg tok de første skrittene inn i stua var jeg helt uten forventninger, og mens øynene vendte seg til det svake lyset sto tiden stille. Det var som om hodet trengte tid til å oppfatte hva dette var. Til å fatte hvor pent det var, se detaljene, fargene, komposisjonen. Sansene slet med å fordøye alt, og jeg sto midt i stua men samtidig midt i en annen tid, en annen verden.

I jobben med å få folk til å få øynene opp for bygningsarven er jeg vant til å komme med alle de gode argumentene: vi skal ta vare på historien, husene gir oss og våre steder identitet, gamle hus er sunne, bevaring er god ressursøkonomi og ikke minst klima- og miljøvennlig. Noen ganger trenger jeg også begrunne for meg selv hvorfor jeg jobber med dette, i stedet for med noe enda viktigere. I miljøbevegelsen, i bymisjonen eller et sted hvor jeg kan hjelpe mennesker som har det vanskelig. Gode og rasjonelle argumenter dukker alltid opp, men innerst inne vet jeg at engasjementet stammer fra slike øyeblikk som da jeg sto i stua på Holm i Os og glippet med øynene.

For det er som om både hjernen og alle sansene plutselig finner noe de har lett etter lenge. Som å komme hjem. Hjem til farger, til lys, til lukt og til historien i veggene som du føler like virkelig som gulvet føttene er plantet på. Dessverre skjer det ikke så ofte. Jeg er heldig, får reise en del og se ganske mye. Etter som en har sett stadig mer blir en også litt blasert. Dessverre, for den følelsen av å bli vippet av pinnen, brakt avgårde, sendt gjennom tid og rom – akkurat den følelsen er fantastisk. Men en sjelden gang innimellom, gjerne når en minst venter det, så dukker slike øyeblikk opp. Det kan være det lave varme lyset gjennom ruglete glass, det kan være håndverket, fargene eller rett og slett helheten. Noen ganger er det en liten detalj som får sansene til å skru seg på for fullt – en malt rose, en svungen trapp eller en nydelig utskjæring.

Mange av oss bruker voldsomt mange av døgnets våkne timer på kulturminner og gamle hus, en del av de sovende også. Vi er opptatt av historisk dokumentasjon, identitet, stedsutvikling og miljø- og klimavennlighet. Og gamle hus rommer alt dette. Men for min del er det nok likevel følelsen av de der små øyeblikkene hvor alt stopper opp som innerst inne driver meg. Og jeg gleder meg som en unge til neste gang.

Teksten er også publisert i magasinet Norske hjem.

Husk…

Landsbyen nærmest skinner der den klamrer seg til fjelltoppen. Solen har for lengst forsvunnet her i Perinaldo hvor vi sitter, men bebyggelsen noen kilometer lengre mot nord lyser varmt i de siste solstrålene.

«Se så flott den er» sier jeg til tiåringen. «Lurer på hvilken historie den har?»

«Har alle steder en historie pappa?», svarer hun.

«Ja», sier jeg og ser på henne – «alle steder har en eller annen spennende historie».

To dager etterpå er fristelsen blitt for sterk. Vi tråkler oss gjennom landskapet i Liguria med den leide Renaulten, på veger brattere, smalere og mer skumle enn noen jeg har kjørt hjemme i Norge. Ungene ville nok heller vært på stranda, men fars nysgjerrighet vinner for noen timer.

Som mange andre gamle byer i Italia ligger Baiardo langs en smal rygg i terrenget. Vi kommer inn langs eggen fra den ene siden, i den andre enden slutter byen i et stup. Spektakulært og mektig i dag, effektivt for oversikt og forsvar gjennom hundrevis av år. Et trenet øye biter seg fort merke til den store kirken, som ligger overraskende tidlig på vegen utover mot stupet og befestningen. Den ser ut som en typisk lokal landsbykirke, men alt er litt for rett, litt for jevnt, for lite slitt. Det er som om historien mangler, kirken har rett og slett for få rynker og arr. Likevel går vi inn, og interiøret gir samme preget. Dekoren er for ren og perfekt, murene uten tegn av slitasje. Vi leggerer noen euro i kassen, og tenner lys ved et sidealter. Ungene setter forsiktig på plass hvert sitt, jeg som alltid to.

«Hvorfor to pappa?»

«Fordi dere er to.»

Overgangen fra stillheten og det kjølige mørket til varmen, lyset og byens lyder utenfor vekker meg alltid opp litt ekstra. Vi trasker videre mot byens hjerte – kjøper is i en kiosk, rusler rolig over torget hvor en gjeng syklister har satt seg ned ved en av kafeene for å fylle opp igjen med energi etter alle høydemetrene. Så kommer forbudsskiltet for biler, så etter noen meter til det samme for motorsykler og scootere. Det blir stadig smalere, faktisk ekstremt selv for en Italiensk middelalderby å være. Tomme hus hvor pussen for lengst har rast ned, bleke skilt med «Vendesi» – til salgs. Stillaser og stag som holder oppe hus. I et smug har noen sopt sammen en del rask, men gitt opp før jobben var fullendt.

 

Jeg tror vi har gått feil, men finner et skjevt skilt som peker retning. Etter noen flere smale smug står vi plutselig foran en stor kirke. Uten puss, uten vinduer og uten tak. Baldakinen over inngangen holdes oppe av to romerske søyler, i taket skinner den eneste synlige fresken på utsiden mot oss. En hvit due mot blå bakgrunn.

 

«Pappa, hvorfor har ikke kirken tak?»

«Jeg vet ikke helt – kanskje de sluttet å bruke den, så har taket falt ned. Nå er det en ruin.»

Innenfor er gulvet dekket med grønt gress som rekker oss til anklene. Et sidekapell er kantet med søyler som kan være romerske, kanskje eldre. All pussen i hele kirken er vekk, bortsett fra i det første sidekapellet til høyre for inngangen. Der står den hvit og velholdt.  Alteret har ferske blomster, men det er rotete, og virker litt halvhjertet passet på. Over sidealteret står en skulptur av en fransiskanermunk med et barn på armen, over hans hode en enkelt ring med tekst:

Memento mori.

Husk, du skal dø.

 

Jeg fryser litt på ryggen, aner noe mer. En lurvete og solbleket plakat hjelper oss inn i historien:

I 1887 bodde det drøyt 800 mennesker i Baiardo. 23. februar, etter en solid karnevalsfeiring, så var menigheten samlet til gudstjenesten som markerer fasten. Midt under messen rystet et digert jordskjelv byen. Taket raste ned og drepte 202 mennesker, 10 til døde senere av skadene. Fra sin plass oppe ved alteret så presten en fjerdepart av menigheten bli knust under steinmassene. Han må ha hatt sine samtaler med sin gud for å komme videre – om han noen gang gjorde det.

 

På denne plassen øverst i Baiardo har det vært tempel eller kirke i mer enn 2000 år. Jordskjelvet og tapet av så mange mennesker førte til at byen forlot sin historie, og bygget en ny kirke. Den som fortsatt i dag fremstår som ny og glatt. De lot en ruin få beholde den mest markante plassen i byen, og lot den forfalle. Kun en hvit fugl på veg til himmelen gjenstår. Og et skinnende hvitt sidekapell med et ordspråk som neppe passer bedre noe annet sted.

 

Jeg fortalte jentene historien etter at isen var spist opp. Før det tror jeg de forsto at dette var noe spesielt – kanskje på grunn av måten jeg oppførte meg, eller kanskje på grunn av noe annet. De ble fanget en kort stund, men heldigvis har de ikke referanser som gjør det mulig å forstå. De spurte aldri hva teksten over alteret betydde, og jeg forklarte det ikke heller. Bevisstheten om døden kommer tidsnok til de fleste. For oss voksne derimot, er det nyttig at historien i ny og ne visker oss i øret at vi faktisk ikke er udødelige.

Vi kjørte innom flere flotte byer på vegen, før dagen ble rundet av med noen timer på stranda. Vel tilbake på takterassen i Perinaldo var solen forsvunnet bak åsen, kun i nord skinnte det i en landsby på en åskam. Den føltes mye nærmere.

 

 

Det fremmede

Eidsvolls plass, desember 2015.

Det står et lite hus på Eidsvolls plass. Det er ikke noe merkverdig ved det. Vi har sett det før, mange ganger. I vegkanten, ved skogbrynet eller i jordbrukslandskapet. Det er lite, rødt, slitent og med blinde øyne. Ganske vanlig, ordinært, og for mange av oss noe hverdagslig. Men det er det ikke lengre. Kunstneren Marianne Heske har omskapt det – uten å endre det, men kun ved å plassere det et annet sted. Det er blitt noe spesielt, faktisk en sensasjon. For det er ikke lengre en ensomt hus i skogen, det har blitt kunst foran Stortinget. I landets hovedstad i 2015 har det blitt noe fremmed, noe som plutselig har en eller annen mening.

«House of Commons» står det på skiltet. Stortingspresidenten klipper snora, og sammen med Oslos kulturelite går vi inn. «Fantastisk!». «Genialt!». «Så spennende!». «Så autentisk». De fillete gardinene har blitt med på turen fra Hobøl. Hver plankebit, hver murstein. Og utslagsvasken og den ene krana som en gang var et mirakel der den brakte rent, kaldt vann inn i huset. En gang var den en velsignelse, nå er den en raritet.

«Hvor skal det videre» spør alle. «Paris?». «London?». «Berlin?» «Tokyo?» Så går vi over gata til mottakelsen, vin og tørt brød med god skinke fra Parma. Og taler. Det snakkes om Freud, om det uhyggelige, om det vi har forlatt. Huset kunne kommet fra Mars.

Hvordan forholder vi oss til gamle hus – til vår egen historie? Som noe rart, et besøk fra en annen planet? Eller som en del av oss, som en del av vegen fra den gang og til evigheten og forbi? Jeg tror på kontinuitet, jeg tror på at modne samfunn forholder seg til sin historie som en del av seg selv. Gjennom årene har jeg besøkt mange hus med historier, mange flotte bygg og anlegg. De mest spennende er alltid de hvor eierne omgås huset og historien som noe hverdagslig. Med respekt for historien, men som noe man er en del av.

Når jeg går har det blitt mørkt, huset står der alene med litt skjevt flomlys fra ene siden. Jeg får lyst til å ta det med hjem, gi det litt omsorg og et nytt liv. En ny bunnstokk, litt komposisjonsmaling og nye restaurerte vinduer. Og litt trøst: «Så så, du skal få være her nå. Ingen kommer for å flytte deg mer eller for å filme deg og snakke om hvor rar du er. Her kan du se ut over gulmoden åker hver høst, og få komme til nytte igjen. Som hus, som noe vanlig. Som en fortsettelse av det som var, ikke som en løsrevet raring. Neida, du skal få slippe å dra til Paris. Og du skal få stå her med din historie om levd liv og om den gangen du var raritet i den store byen. Kanskje til og med Marianne kommer innom, med litt ost til husmusene. Og kanskje med et smil i munnviken, fordi hun vet det ble riktig til slutt.»

Teksten er tidligere publisert i  magasinet Norske Hjem desember 2015.