Alskens elendighed

Historien er død, et tilbakelagt kapittel. Likevel spretter av og til liket opp, peker nese til oss og forsvinner rundt neste sving med høy rungende latter. Jeg tror ikke nødvendigvis at historien gjentar seg, men mennesker av i dag er ikke så forskjellige fra de som levde for 100 eller for 1000 år siden. Vi er i liten grad i stand til å lære av historien, men noen ganger kan et innblikk i noe som har skjedd før sette dagen i dag litt i perspektiv.

En kveld for et par uker siden ante jeg såvidt denne latteren i det fjerne. I arbeidet med en artikkel om hvordan tettstedet og etterhvert byen Jessheim ble til kom jeg over avskriften av et brev i en gammel hovedoppgave i historie. Oppgaven ble skrevet av Tore Ivar Ellingsen i 1975, mens brevet ble skrevet av sogneprest i Ullensaker, Ulrik Fredrik Bøyesen, i 1830. Han var kjent for å ha holdt en flammende tale om «selvstændighetsedens Avlæggelse» i Lærdal kirke i mars 1814, og han hadde jevnlig omgang med familien Wergeland. Under hans tid som prest i Ullensaker ble hovedhuset på prestegården bygget, et hus som i dag er fredet. Trolig satt han der og skrev dette bekymrede brevet til lensmannen. Språket han fører virker rart for oss i dag, og gjør brevet tungt å lese. Likevel virker problemstillingen underlig kjent, og det er noe kjent med bekymringen i stemmen hans når han gjentar ordene høyt for seg selv en siste gang før brevet sendes.

Velædle Hr. Lensmand Erichsen!

Fra Eidsvold kommer alskens Elendighet over os. I dag kom til mig en Person, Skomager Hans Johnsen fra Eidsvold, gift i Lier med pigen Marthe Svendsdatter Asdøhl, og forlangte at indføres i Ministerialbogen som et Lem af denne Menighed.

Han opholder sig som Inderst under Gaarden Sedsvold, har 3 Børn, er meget fattig og dessuden vanfør i den høire Haand saa at han med sin hele Familie meget snart vil komme Fattigvæsenet her til Byrde.

Han paastod at have været her i 4 Aar, hvilket jeg ikke troer; i det Mindste fortjener Sagen nærmere at undersøges. Til Lykke havde han intet Andet for sig her end en Ækteskabs- og Altergangsattest fra Hr Sognepræst Aars i Lier, og da denne ikke indeholdt alle de Data som en Ud– og Tilflytningsattest bør at indeholde, saa var jeg ingenlunde forpligtet til, ifølge samme, at indføre ham i Ministerialbogen, som et Medlem af Ullensager menighed, hvilket jeg altså nægtede ham. Han lovede da til Sommeren at skaffe en ordentlig Udflutningsattest fra Lier. Han skal have mange Tal, men jeg skjøtter slet ikke om sligen Attest.

Personen søger upaatvivelig at snige sig ind paa Fattigvæsenet her og forekom mig i det hele meget misstænkelig. Ogsaa bad han mig om, at hans Barn maatte blive døbt her, hvilket som jo ikke havde nødig, naar han havde opholdt sig her saa længe, at han kunde betragtes som et Lem af Menigheten. Sagen hænger neppe rigtig sammen.

Jeg kan vanskelig begribe, hvoraf det kommer, at saamange fremmede Fattige vil trykke sig ind paa os, da vi dog ikke, saavidt jeg ved, ere bekjendte for at være saa gruenes barmhjertige Folk.

Meningen heraf er, at bede Dem, gode Hr. Lensmand, gjøre, saavidt det staar til Dem, de fornødne Undersøgelser angaaende denne Person og hans Familie, for, om Omstændighederne tillade det, at vorde frie for at underholde dem. Vist er det, vi maa have Øinene aabne – Gud give, Fjerdingsmændene ville det – og jeg spiler mine alt hvad jeg kan, for at befrie disse menigheder, som segne under Byrden af egne Fattige og egen fattigdom, fra at ernære dem uvedkommende, andre Bygders Trængende.

                                                                                     Ullensager Præstegaard den 6 Martz 1832

                                                                                                                  Forbindtligst

                                                                                                                  U.F.Bøyesen  

Advertisements
Publisert i Historier | Merket med , | 3 kommentarer

Passer, passer ikke…

Fortidsminneforeningen er for tiden inne i flere saker hvor det handler om å bygge nye hus i helhetlige historiske bymiljøer. Striden handler om hvordan de nye husene skal formes: hvor store de skal være, hvilken form de skal ha, hvordan detaljene skal være og hvilke materialer som skal brukes.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Slik…..? Fra Tromsø

Nytt er nytt

I 1964 ble Veneziacharteret lansert. Det kom som en reaksjon på de mange gjenoppbyggingene etter andre verdenskrig. Hele byer ble bygget opp som kopier, og det ble mange steder vanskelig å skille nytt fra gammelt. Charteret kan ses på som et produkt av den generasjonen arkitekter som ble utdannet etter modernismens læresetning om ærlighet i arkitekturen. Alt skal være det det gir seg ut for, nye hus skal være tydelig nye. Et forholdsvis enkelt krav å forholde seg til, men så klart grunnlag for diskusjon. For hva skal til for at det er tydelig? For hvem skal det være tydelig?

Etter hvert utviklet arkitekturmiljøet en tese om at det ikke bare skulle være tydelig nytt, det nye skulle også stå i klar kontrast til det gamle. Kun ved å markere skillet mellom nytt og gammelt med en klar kontrast kunne man få et forhold til historien – oppfatte et den er annerledes, at det gamle huset er fra en annen tid. Standpunktet baserer seg på modernismens historiesyn, at nåtiden er klart adskilt og annerledes enn fortiden.

Så kan en så klart diskutere i hvilken grad arkitektfaglig teori styrer hvordan hus blir seende ut i våre dager. For det meste ut fra økonomiske hensyn, målet er å utnytte plassen slik at bygget gir mest mulig avkastning til utbyggeren. Dette høres brutalt ut, men det er faktisk motoren i nær alle utbyggingsprosjekter i dag. Vi kan si at vi har en økonomisk styrt arkitektur. Kanskje ikke egentlig så merkelig, arkitekturen speiler ofte sin tid.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men ikke slik……? Fra gjenoppbyggingen av Synniva Eris hus i Lærdal, som ble totalskadd i storbrannen.

Kræsjlanding i Skien

Opp mot den gamle bydelen Snipetorp i Skien vil ROM eiendom bygge et leilighetskompleks. Den øverste delen vil i praksis bli en del av Snipetorp, men vil gjenkjennes selv for de mest svaksynte som en fremmed fugl i den historiske bydelen. Prosjektets mål er å utnytte det ROM eiendom og andre oppfatter som en ledig tomt, men som andre oppfatter som et fint grøntareal som beriker byen. I begrunnelsen har ikke utbyggerne på noen overbevisende måte klart å skjule at formålet er å bygge boliger og å tjene penger. Planene har ført til et stort engasjement blant beboere i Snipetorp, i Skien og blant kulturminnevernere og stedsutviklere landet rundt. Fortidsminneforeningen har vært engasjert i saken lenge. Snipetorp er Ibsens Skien – folk vil ha seg frabedt å få økonomisk begrunnet modernisme i fleisen der.

I den nederste delen av Kjerkgata på Røros ligger et område som kalles Plattingen. Tomta har stått ubebygget siden 1960-tallet, og har de siste årene vært brukt som møteplass, startpunkt for hundeløp, konsertarena og mye mer. I praksis har Plattingen faktisk fungert som et etterlengtet torg i Røros. Grunneieren ønsker å bebygge tomta igjen, og har fått utarbeidet et forslag til en ny forretningsgård. Forslaget har mange gode trekk, men vi i Fortidsminneforeningen mener at en av de to mest sentrale gatene i Verdensarven Røros krever noe som er enda bedre. Vi ga tydelig uttrykk for dette, og resultatet ble at de ledende politikerne i Røros markerte sin mening like tydelig: slik kan det ikke bygges.

Så langt så bra. Men hva kommer så? Diskusjonene om hvordan man faktisk kan bygge i slike områder går tett, og som oftest med voldsom temperatur. De fleste arkitekter i Norge er av den bestemte mening at man ikke kan bygge for tett opp til sånn det var før. Noen mener dette fordi de er opptatt av at nytt skal være veldig tydelig nytt, andre begrunner det med at vi uansett ikke klarer å bygge som før, bl.a på grunn av tekniske og bruksmessige krav. Blir det for likt det gamle kalles det «pastisj», som for arkitekter befinner seg inne på lista over dødssynder. Synet passer også godt med Veneziacharteret, med sitt krav om tydelighet. Samtidig synes mange ikke-arkitekter at det er helt greit å bygge i gammel stil, og det har blitt stadig vanligere mange steder i utlandet. Og hvorfor skal man ikke kunne fortsette på en lang lokal byggetradisjon?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Plattingen i Kjerkgata på Røros. Mot venstre er det planlagt en 42 meter lang fasade.

Arkitektens syretest

Uansett, så krever en god tilpasning i et eksisterende historisk miljø noe ekstra av arkitekten. Ikke mange behersker sjangeren dessverre. Nybygg bør være godt tilpasset, men de bør samtidig være tydelig nye. Nybygg bør skille seg ut, men ikke overdøve. Vi skal beholde særpreget, men det nye skal være lesbart og funksjonelt. Men det finnes ingen generelle regler, alt må tilpasses situasjonen sånn den er akkurat der. For noen ganger er det også rett å kline til med noe helt annet. Slike oppdrag er for de virkelig gode arkitektene, med kunnskap om eldre arkitektur og med den rette fingerspissfølelsen. Hvem som helst kan tegne noe kult på en blank tomt uten naboer. Vi som bryr oss om eldre hus og bygningsmiljøer må engasjere oss enda mer i nybygg i disse miljøene. Hive oss inn i diskusjonene, stille krav. Først da får vi de virkelig gode nybyggene, til glede også for det bestående.

Teksten er tidligere publisert i magasinet Norske hjem.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Eller slik? Noen ganger trekker man tilpassningen til sitt ytterste. Det nye museet ved Waterloo i Belgia ligger gjemt i bakken, kun nedgangen og en lyssjakt er synlig.

Publisert i Hus, Vernepolitisk | Merket med , | Legg igjen en kommentar

#denfølelsen

dor-os

Hvorfor i all verden driver vi nå med disse gamle husene? Støv, rot, hardt arbeide og ubehagelige overraskelser? De gode og saklige argumentene har vi jo – men hva er det egentlig?

«Jon. Ta med Ola og vis ham stua di».

Vi var vært på farten flere lange dager med befaringer, sett på det ene huset og gårdstunet mer spennende enn det andre. Jeg jobbet i prosjektet «Bygningstradisjoner i grensetrakter», en av aktivitetene vi gjorde der var å arrangere ekskursjoner for fagfolk for å se på byggetradisjonene på begge sider av grensen mellom Norge og Sverige. Noe av det morsomste og mest lærerike jeg har gjort. Dette var på slutten av en slik tur. Vi var i Os i Østerdalen, og skulle slippe av en av deltakerne på turen på gården der han bor.

Ute av bilen fulgte jeg Jon over tunet med brunsvidde driftsbygninger, over til en toetasjes stue med okerfargede vegger og torvtak. Kveldssola varmet med sine siste stråler inn på tunet, det var egentlig litt for mørkt til å se et hus med lave småruta vinduer og uten moderne belysning. Jeg var helt uforberedt, visste knapt hvor jeg var. Døra gled opp, og vi skrittet inn over en slitt terskel. Plutselig sto vi i en av landets flotteste dekorerte stuer. Okergule vegger med rødfarget ådring nederst. Lister og vindusomramminger med marmorering i grønt og blått. Små border av blomster som slynget seg under taket og bortover veggene. En kaskade av farger, men likevel avstemt. Malerne Sønvis Olssøn Holemoen og Ole Anderssøn «Bedokken» Dalseg dekorerte stua i årene 1822 til 1833, for Jons forfedre. Med enkle men effektive penselstrøk. I andre etasje ligger fortsatt steinen de rev pigmentene på, og rett ved siden av er regnskapsboka hvor malerne har kvittert for mottatt betaling.

rivestein

Da jeg tok de første skrittene inn i stua var jeg helt uten forventninger, og mens øynene vendte seg til det svake lyset sto tiden stille. Det var som om hodet trengte tid til å oppfatte hva dette var. Til å fatte hvor pent det var, se detaljene, fargene, komposisjonen. Sansene slet med å fordøye alt, og jeg sto midt i stua men samtidig midt i en annen tid, en annen verden.

I jobben med å få folk til å få øynene opp for bygningsarven er jeg vant til å komme med alle de gode argumentene: vi skal ta vare på historien, husene gir oss og våre steder identitet, gamle hus er sunne, bevaring er god ressursøkonomi og ikke minst klima- og miljøvennlig. Noen ganger trenger jeg også begrunne for meg selv hvorfor jeg jobber med dette, i stedet for med noe enda viktigere. I miljøbevegelsen, i bymisjonen eller et sted hvor jeg kan hjelpe mennesker som har det vanskelig. Gode og rasjonelle argumenter dukker alltid opp, men innerst inne vet jeg at engasjementet stammer fra slike øyeblikk som da jeg sto i stua på Holm i Os og glippet med øynene.

trapp

For det er som om både hjernen og alle sansene plutselig finner noe de har lett etter lenge. Som å komme hjem. Hjem til farger, til lys, til lukt og til historien i veggene som du føler like virkelig som gulvet føttene er plantet på. Dessverre skjer det ikke så ofte. Jeg er heldig, får reise en del og se ganske mye. Etter som en har sett stadig mer blir en også litt blasert. Dessverre, for den følelsen av å bli vippet av pinnen, brakt avgårde, sendt gjennom tid og rom – akkurat den følelsen er fantastisk. Men en sjelden gang innimellom, gjerne når en minst venter det, så dukker slike øyeblikk opp. Det kan være det lave varme lyset gjennom ruglete glass, det kan være håndverket, fargene eller rett og slett helheten. Noen ganger er det en liten detalj som får sansene til å skru seg på for fullt – en malt rose, en svungen trapp eller en nydelig utskjæring.

Mange av oss bruker voldsomt mange av døgnets våkne timer på kulturminner og gamle hus, en del av de sovende også. Vi er opptatt av historisk dokumentasjon, identitet, stedsutvikling og miljø- og klimavennlighet. Og gamle hus rommer alt dette. Men for min del er det nok likevel følelsen av de der små øyeblikkene hvor alt stopper opp som innerst inne driver meg. Og jeg gleder meg som en unge til neste gang.

klokka

Teksten er også publisert i magasinet Norske hjem.

Publisert i Betraktninger, Hus | Merket med , | 4 kommentarer

Husk…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Landsbyen nærmest skinner der den klamrer seg til fjelltoppen. Solen har for lengst forsvunnet her i Perinaldo hvor vi sitter, men bebyggelsen noen kilometer lengre mot nord lyser varmt i de siste solstrålene.

«Se så flott den er» sier jeg til tiåringen. «Lurer på hvilken historie den har?»

«Har alle steder en historie pappa?», svarer hun.

«Ja», sier jeg og ser på henne – «alle steder har en eller annen spennende historie».

To dager etterpå er fristelsen blitt for sterk. Vi tråkler oss gjennom landskapet i Liguria med den leide Renaulten, på veger brattere, smalere og mer skumle enn noen jeg har kjørt hjemme i Norge. Ungene ville nok heller vært på stranda, men fars nysgjerrighet vinner for noen timer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Som mange andre gamle byer i Italia ligger Baiardo langs en smal rygg i terrenget. Vi kommer inn langs eggen fra den ene siden, i den andre enden slutter byen i et stup. Spektakulært og mektig i dag, effektivt for oversikt og forsvar gjennom hundrevis av år. Et trenet øye biter seg fort merke til den store kirken, som ligger overraskende tidlig på vegen utover mot stupet og befestningen. Den ser ut som en typisk lokal landsbykirke, men alt er litt for rett, litt for jevnt, for lite slitt. Det er som om historien mangler, kirken har rett og slett for få rynker og arr. Likevel går vi inn, og interiøret gir samme preget. Dekoren er for ren og perfekt, murene uten tegn av slitasje. Vi leggerer noen euro i kassen, og tenner lys ved et sidealter. Ungene setter forsiktig på plass hvert sitt, jeg som alltid to.

«Hvorfor to pappa?»

«Fordi dere er to.»

Overgangen fra stillheten og det kjølige mørket til varmen, lyset og byens lyder utenfor vekker meg alltid opp litt ekstra. Vi trasker videre mot byens hjerte – kjøper is i en kiosk, rusler rolig over torget hvor en gjeng syklister har satt seg ned ved en av kafeene for å fylle opp igjen med energi etter alle høydemetrene. Så kommer forbudsskiltet for biler, så etter noen meter til det samme for motorsykler og scootere. Det blir stadig smalere, faktisk ekstremt selv for en Italiensk middelalderby å være. Tomme hus hvor pussen for lengst har rast ned, bleke skilt med «Vendesi» – til salgs. Stillaser og stag som holder oppe hus. I et smug har noen sopt sammen en del rask, men gitt opp før jobben var fullendt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg tror vi har gått feil, men finner et skjevt skilt som peker retning. Etter noen flere smale smug står vi plutselig foran en stor kirke. Uten puss, uten vinduer og uten tak. Baldakinen over inngangen holdes oppe av to romerske søyler, i taket skinner den eneste synlige fresken på utsiden mot oss. En hvit due mot blå bakgrunn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

«Pappa, hvorfor har ikke kirken tak?»

«Jeg vet ikke helt – kanskje de sluttet å bruke den, så har taket falt ned. Nå er det en ruin.»

Innenfor er gulvet dekket med grønt gress som rekker oss til anklene. Et sidekapell er kantet med søyler som kan være romerske, kanskje eldre. All pussen i hele kirken er vekk, bortsett fra i det første sidekapellet til høyre for inngangen. Der står den hvit og velholdt.  Alteret har ferske blomster, men det er rotete, og virker litt halvhjertet passet på. Over sidealteret står en skulptur av en fransiskanermunk med et barn på armen, over hans hode en enkelt ring med tekst:

Memento mori.

Husk, du skal dø.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg fryser litt på ryggen, aner noe mer. En lurvete og solbleket plakat hjelper oss inn i historien:

I 1887 bodde det drøyt 800 mennesker i Baiardo. 23. februar, etter en solid karnevalsfeiring, så var menigheten samlet til gudstjenesten som markerer fasten. Midt under messen rystet et digert jordskjelv byen. Taket raste ned og drepte 202 mennesker, 10 til døde senere av skadene. Fra sin plass oppe ved alteret så presten en fjerdepart av menigheten bli knust under steinmassene. Han må ha hatt sine samtaler med sin gud for å komme videre – om han noen gang gjorde det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

På denne plassen øverst i Baiardo har det vært tempel eller kirke i mer enn 2000 år. Jordskjelvet og tapet av så mange mennesker førte til at byen forlot sin historie, og bygget en ny kirke. Den som fortsatt i dag fremstår som ny og glatt. De lot en ruin få beholde den mest markante plassen i byen, og lot den forfalle. Kun en hvit fugl på veg til himmelen gjenstår. Og et skinnende hvitt sidekapell med et ordspråk som neppe passer bedre noe annet sted.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg fortalte jentene historien etter at isen var spist opp. Før det tror jeg de forsto at dette var noe spesielt – kanskje på grunn av måten jeg oppførte meg, eller kanskje på grunn av noe annet. De ble fanget en kort stund, men heldigvis har de ikke referanser som gjør det mulig å forstå. De spurte aldri hva teksten over alteret betydde, og jeg forklarte det ikke heller. Bevisstheten om døden kommer tidsnok til de fleste. For oss voksne derimot, er det nyttig at historien i ny og ne visker oss i øret at vi faktisk ikke er udødelige.

Vi kjørte innom flere flotte byer på vegen, før dagen ble rundet av med noen timer på stranda. Vel tilbake på takterassen i Perinaldo var solen forsvunnet bak åsen, kun i nord skinnte det i en landsby på en åskam. Den føltes mye nærmere.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Publisert i Historier, Ut i verden | Merket med | 1 kommentar

Det fremmede

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Eidsvolls plass, desember 2015.

Det står et lite hus på Eidsvolls plass. Det er ikke noe merkverdig ved det. Vi har sett det før, mange ganger. I vegkanten, ved skogbrynet eller i jordbrukslandskapet. Det er lite, rødt, slitent og med blinde øyne. Ganske vanlig, ordinært, og for mange av oss noe hverdagslig. Men det er det ikke lengre. Kunstneren Marianne Heske har omskapt det – uten å endre det, men kun ved å plassere det et annet sted. Det er blitt noe spesielt, faktisk en sensasjon. For det er ikke lengre en ensomt hus i skogen, det har blitt kunst foran Stortinget. I landets hovedstad i 2015 har det blitt noe fremmed, noe som plutselig har en eller annen mening.

«House of Commons» står det på skiltet. Stortingspresidenten klipper snora, og sammen med Oslos kulturelite går vi inn. «Fantastisk!». «Genialt!». «Så spennende!». «Så autentisk». De fillete gardinene har blitt med på turen fra Hobøl. Hver plankebit, hver murstein. Og utslagsvasken og den ene krana som en gang var et mirakel der den brakte rent, kaldt vann inn i huset. En gang var den en velsignelse, nå er den en raritet.

«Hvor skal det videre» spør alle. «Paris?». «London?». «Berlin?» «Tokyo?» Så går vi over gata til mottakelsen, vin og tørt brød med god skinke fra Parma. Og taler. Det snakkes om Freud, om det uhyggelige, om det vi har forlatt. Huset kunne kommet fra Mars.

Hvordan forholder vi oss til gamle hus – til vår egen historie? Som noe rart, et besøk fra en annen planet? Eller som en del av oss, som en del av vegen fra den gang og til evigheten og forbi? Jeg tror på kontinuitet, jeg tror på at modne samfunn forholder seg til sin historie som en del av seg selv. Gjennom årene har jeg besøkt mange hus med historier, mange flotte bygg og anlegg. De mest spennende er alltid de hvor eierne omgås huset og historien som noe hverdagslig. Med respekt for historien, men som noe man er en del av.

Når jeg går har det blitt mørkt, huset står der alene med litt skjevt flomlys fra ene siden. Jeg får lyst til å ta det med hjem, gi det litt omsorg og et nytt liv. En ny bunnstokk, litt komposisjonsmaling og nye restaurerte vinduer. Og litt trøst: «Så så, du skal få være her nå. Ingen kommer for å flytte deg mer eller for å filme deg og snakke om hvor rar du er. Her kan du se ut over gulmoden åker hver høst, og få komme til nytte igjen. Som hus, som noe vanlig. Som en fortsettelse av det som var, ikke som en løsrevet raring. Neida, du skal få slippe å dra til Paris. Og du skal få stå her med din historie om levd liv og om den gangen du var raritet i den store byen. Kanskje til og med Marianne kommer innom, med litt ost til husmusene. Og kanskje med et smil i munnviken, fordi hun vet det ble riktig til slutt.»

Teksten er tidligere publisert i  magasinet Norske Hjem desember 2015.

 

Publisert i Betraktninger, Hus | Merket med , , | 1 kommentar

Den lange vinteren – og kongens haug.

rh vinter

«Det fyrste er at det kjem ein vinter som er kalla Fimbulvinter.
Då driv det snø or alle ætter, det er sterk kulde og kvasse
vindar, ingen ting har gagn av sola. Det er tre slike vintrar –

utan sommar imellom.»

Fimbulvinteren. Infernoet av kulde, snø og vind som man i norrøn tid trodde ville komme forut for Ragnarrok. En klimakatastrofe som skulle ramme menneskene. Om de som bodde her nord for over 1000 år siden skulle ha forestillinger om virkelig ugunstig vær, så er det ikke så rart om de tenkte seg «alle vintres mor». Og ikke bare var denne vinteren ekstra kald, den var også ekstra lang – tre vintre uten sommer imellom. Mye tyder på at denne forestillingen hadde rot i en virkelig hendelse.

«dette året fant et ytterst fryktelig forvarsel sted, for solen avga sitt lys uten styrke… den minnet mer og mer om en solformørkelse, for strålene den kastet var ikke klare.»(Prokopius, Bysants år 536)

Noe ekstraordinært skjedde med klimaet på jorda i 536. Skriftlige nedtegnelser viser til uår, kulde og blodrød himmel. Klimaet mange steder på kloden var kraftig endret i nærmere ti år. Det ble en periode med store endringer rundt om i verden- rikers fall, nødsår og folkevandringer. Mye tyder på at det skjedde dramatiske samfunnsendringer også i Norge og Skandinavia disse årene. Den svenske forskeren Bo Gräslund knytter hendelsene i 536-37 til den norrøne forestillingen om fimbulvinteren, og mener at vikingtidens historier hadde bakgrunn i erfaringer som da var flere hundre år gamle.

Hulvegen opp mot gården Haug, hovedvegen østover. Den går rett forbi Raknehaugen, og kan være eldre enn selve haugen.

Dendrokronologi – studiet av sammenhengen mellom årringer i trær – kan fortelle oss mye om klimavariasjoner bakover i historien. Metoden er også mye brukt til å bestemme byggeår på eldre hus. Ved å studere tre fra arkeologiske funn rundt om i Europa får man bekreftet at det skjedde noe ekstraordinært i år 536. Hva vet vi ikke sikkert – det kan ha vært ett eller flere vulkanutbrudd, eller det kan ha vært ett kometnedslag som frigjorde store mengder støv til atmosfæren. Sola ble matt, himmelen blodrød og klimaet kaldere. Trærnes årringer viser dårlig eller forstyrret vekst.

lorange

Loranges skisser av Raknehaugen. Gjengitt fra Dagfinn Skre: Herredømmet.

«Jeg så den for første Gang for aldrig at glemme den, saa imponerende forekom den mig at være…» (Anders Lorange)

I Norge har vi bare ett kjent byggverk som inneholder trær som vokste i år 536. Raknehaugen i Ullensaker er nordens største gravhaug, og ble bygget med store mengder tømmer. Det vil si – om det er en gravhaug er usikkert, men det er funnet en branngrav nær midten av haugen. Det finnes ingen andre byggverk i Norden laget på denne måten. Haugen er bygd opp med vekslende lag av leire, sand og tømmer. Totalt ligger det 75000 tømmerstokker i haugen, fordelt på tre lag. I bygda eksisterer det en gammel myte om at en Kong Rakne skulle ligge begravet i haugen, mellom to hvite hester og under «velte på velte med tømmer». De 21 år gamle hobbyarkeologen Anders Lorange fikk høre denne myten da han kom til Ullensaker i 1868, og startet sin egen private utgraving i 1869. Han fant aldri hverken kongen eller den skatten han håpet på, men fikk bekreftet myten om tømmeret. Siden han også oppgir at ingen hadde gravd i haugen før ham kan det tyde på at kunnskapen om tømmeret har overlevd i 1300 år. I seg selv en fascinerende tanke, og en interessant parallell til Gräslunds teori om at forestillingen om fimbulvinteren i den norrøne tankeverdenen.

rh

«Gid Nornerne bedre lønne dit Arbeide end… mit. Saalangt som hid kom jeg ind i Raknehaugens indre, men maatte vige for Vanskelighederne…»

Raknehaugen ble en skuffelse for Lorange, som la igjen norgeshistoriens mest berømte flaskepost i hullet før det ble fylt igjen. På tross av at lokalbefolkningen ba om at Raknehaugen måtte få ligge i fred, ble den på nytt utgravd i 1939/-40, under ledelse av arkeologen Sigurd Grieg. Denne gangen gikk de mer grundig til verks, og grov ut mellom 2/3 og ¾ av haugen. Tømmeret ble fjernet for at de skulle komme til, og lå lenge ubeskyttet. Denne anledningen brukte forstkandidaten Asbjørn Ording til å gjøre grundige undersøkelser av stokkene. Han konkluderte med at 98% av tømmeret var felt vinteren før haugen ble bygget, og at de hadde snauhogd ett område på nær 1000 mål med ungskog, trolig gjengrodd beitemark. Tømmeret viste ikke skader fra innsekter o.l. Det tyder derfor på at det ble dekket til av jord første sommeren, med andre ord at haugen ble bygget kort tid etter at trærne var felt.Totalt har an beregnet at minst 350 mann trengtes for å bygge haugen gjennom nær ett år. Hvorfor haugen ble bygget, og for hvem, det vet vi ikke. Det vi vet er imidlertid at det må ha vært etablert et samfunn på Øvre Romerike, stort, rikt og organisert nok til at de kunne ha mellom 350 og 500 mennesker i arbeide med å bygge dette voldsomme byggverket nesten ett helt år. Den romerske historikeren Jordanes ramset på midten av 600-tallet opp navnene på de germanske stammene. Kanskje hans «raumere» hadde sete her, slik Dagfinn Skre og flere med ham skriver? Det er uansett på det rene at denne enorme haugen – 90 meter i diameter og 19 meter høy – er ulik alt annet bygget i Skandinavia.

rakne 4

Ordings bilder og beskrivelser av skiveprøver fra Raknehaugen.

Vi vet ikke når Raknehaugen ble bygget. Lorange satte haugen i sammenheng med «raumernes rike» nevnt av Jordanes, og selv om andre dateringer har vært foreslått har dette holdt seg godt. Anton W Brøgger mente Raknehaugen var en minnehaug – en kenotaf – og koblet den til Teoderiks monument i Ravenna i Italia, og et byggeår tidlig på 600-tallet. I dag er det allment akseptert at haugen har et ca byggeår mellom 500 og 550 e.kr, altså folkevandringstid. Spørsmålet er om vi ikke, med en klimakatastrofes hjelp, kan komme nærmere. Avstanden til år 536 er ikke så stor, det er ikke usannsynlig at der er hendelsene dette året og årene rett etter som har bidratt til den ekstraordinære markeringen som byggingen var.

For kanskje var fimbulvinteren fersk i minnet? Haugen kan være en markering for en fallen konge, men også for klimaet som endelig var tilbake til det normale. Uansett kan klimakatastrofen hjelpe oss til å sette eksakt byggeår for Raknehaugen. I sitt arbeide med tømmeret fant nemlig Ording ut at de fleste av stokkene hadde et sett deformerte årringer, resultatet av ett år med nesten ingen vekst.

rakne 2

Bilde av stammeskive med beskrivelse fra Ording. Her som på bildet over er den uregelmessige årringen merket med hvitt.

«…fordi det viste seg at en bestemt årring var så eiendommelig utformet at den i kombinasjon med trærnes hugstår ble et utmerket kjennetegn.»

På foto i sin artikkel er denne deformerte årringen tydelig, og i tillegg markert av Ording med en hvit flekk. Årringen er eiendommelig fordi den knapt er synlig. Den indikerer en sommer nærmest uten noen vekst, 15 år før trærne ble hogd. Gitt at dateringen til 500-tallet stemmer, noe som er sannsynlig, siden den også ligger innenfor intervallet på C14-dateringer som er utført, så må vi regne med å finne den ekstraordinære vekstsesongen 536 i prøvene. Og det gjør vi. Ording påviser at det ikke er synlig vårved fra stammenes siste vekstår, men at de er ferdig vokst året før. Vi kan da med stor sannsynlighet slå fast at et stort antall tømmerhuggere ble sendt til skogs vinteren 550-551 for å hugge tømmer, og at Raknehaugen ble bygget året 551.

rak2

Raknehaugen og omgivelsene har fortsatt mange hemmeligheter på lager. Her fra en markvandring i 2008 med arkeologistudenter. Kort tid etter bildet ble tatt ble det funnet en til da ukjent overpløyet gravhaug fra jernalderen.

Raknehaugen er reist i et maktsentrum vi vet minimalt om i dag. Haugen er Norges største gåte, og det er knyttet mange spennende myter til den. Det er på tide å ta enda en runde til med haugen – den har hemmeligheter som venter på å bli avslørt, også beretninger om en klimakatastrofe. Fortsatt har Raknehaugen mulighet til å oppfylle Loranges ønske om at den

«…kunde blive et gavnlig Middel til at vække og udbrede Sandsen for vor Oldtid og dens Minder.»

Denne teksten hviler tungt på tre arbeider: Bo Gräslunds «Fimbulvintern, Ragnarök och klimatkrisen år 536–537 e. Kr.», Asbjørn Ordings «Skoghistoriske analyser fra Raknehaugen» og Anders hagens «Gåten om kong Raknes grav». Konklusjonene i teksten er på ingen måte tungt vitenskapelig belagt, og må derfor ses på som spekulasjoner. Likevel anser jeg de for så vidt sannsynlige at de – sammen med Norges største gåte Raknehaugen –fortjener nærmere undersøkelser.

Publisert i Historier, jernalder | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

De som beveger verden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Deltakere på workshopen for unge håndverkere på Bygdø diskuterer oppmerking

Ikke et vondt ord om kunsthistorikere, arkitekter, antikvarer eller ingeniører. Men om vi skal ta vare på bygningsarven vår er det håndverkerne som må gjøre mesteparten av jobben. Men la nå ikke dette lure deg til å hanke inn hvilken som helst håndverker fra gata, her trengs noen med rett kunnskap og holdninger.

Gamle hus er ikke som nye. Det er jo derfor vi bryr oss om dem. Skal man sette i stand eller endre krever det også at man vet hvordan husene er bygget og fungerer – vi må ha håndverkere som har kunnskapen og holdningene som skal til. Kunnskapen er ikke bare et redskap for å holde bygningene i hevd, den er også et mål i seg selv. Vår husbyggingskunst er en viktig del av vår kulturarv, som vi både skal ta vare på for vår egen del, og som en del av våre internasjonale forpliktelser. Norge skrev under på UNESCO-charteret om immateriell kulturarv i 2007.

Møteplassene

For å få til dette er utdanning viktig så klart. Men minst like viktig er muligheten for at håndverkerne kan møtes og praktisere sammen. Dette skjer gjerne på forskjellige kurs, og på møtearenaer som treseminaret på Dovre eller Håndverksdagene på Røros. Disse arenaene er også viktige for å gi håndverkerne inspirasjon til å dyrke tradisjons- og restaureringshåndverket. I starten av juni samlet Fortidsminneforeningen 45 unge håndverkere fra 21 land i Europa til en ukes workshop i Oslo. Som en del av programmet bygde de, under instruksjon av dyktige håndverkere fra Norsk Folkemuseum, et tradisjonelt vestnorsk grindbygg. Bygget ble så montert opp på Universitetsplassen, hvor det sto som en fin kontrast til de Grosch-tegnede universitetsbygningene.

Noen av deltakerne syntes det var pussig at de på en workshop om bygd kulturarv skulle bruke tre dager på å bygge et nytt hus. Forklaringen er enkel, og etter hvert sto det som en selvfølge for alle som deltok: kun ved å bygge et tradisjonelt hus fra starten av kunne de få innblikk i hvordan huset er konstruert og fungerer. Med denne innsikten er det så mulig å utføre utskiftinger og reparasjoner som ivaretar bygningen og bygningstradisjonen.

Lafting – for klima og kulturarv

Akkurat dette poenget gjør en av vårens debatter så viktig: skal det fortsatt være mulig å bygge nye laftede bolighus her i landet? Forslaget om å fjerne denne muligheten er begrunnet ut fra energibruken i huset i «driftsfasen», men er i praksis dårlig klimapolitikk. Regner vi med energibruken i produksjonsfasen og tar hensyn til husenes levetid kommer laftehus meget godt ut. Det bygges ikke veldig mange nye laftehus, men produksjonen av disse husene og hyttene utgjør den kanskje viktigste arenaen for opplæring: byggeplassen. Der utveksler håndverkerne erfaringer ved å diskutere og ikke minst ved å ta etter hverandre. Vi snakker tross alt om handlingsboren kunnskap. Bygging av nye laftehus tilfører erfaring, kunnskap og innsikt til nye generasjoner håndverkere, og viderefører en 1000 år gammel tradisjon. Det bør være veldig gode argumenter framme dersom denne tradisjonen skal stoppes. Så langt har argumentene vært elendige, noe Fortidsminneforeningen og Norsk Kulturarv sammen har gitt Kommunaldepartementet beskjed om.

Håndverkeren som forsker

Skal vi ta vare på bygningsarven holder det ikke bare å videreføre den kunnskapen vi har, vi må også tilegne oss mer av det som er glemt de siste hundreårene. For å få til dette må vi jobbe systematisk med å hente lærdom av det vi gjør og fra de stående bygningene. Jeg vil påstå at den viktigste forskningen og kunnskapsinnhentingen i bygningsvernet nå foregår i håndverkermiljøene. Gjennom 150 år har arkitekter, kunsthistorikere, arkeologer og antikvarer bygget kunnskap gjennom forskning og erfaringsutveksling. Nå er det håndverkernes tur: deres studier av materialer, materialspor, tekniske løsninger og arbeidsoperasjoner vil bringe oss mye kunnskap i årene framover.

Mye forskjellig kunnskap må til når vi skal ta vare på de eldre byggene våre. Håndverkerne gir viktige bidrag i alle fasene i dette arbeidet, både når vi ser på hvert enkelt hus og når vi tenker bygningsarven vår under ett. Her er det bare en ting å gjøre: slipp dem til.

Teksten er tidligere publisert i magasinet Norske Hjem, nr 4/2015

Publisert i Betraktninger, Hus | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar